Rundkjøring. Det er mange biler som kjører gjennom rundkjøringen foran Oslo Plaza hver dag. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Veiskille eller rundkjøring?

søndag 6. mars 2016

Samfunn

Gunnar Prestegård og Jon Kvalbein skriver om «KrF ved et veiskille» i Dagen 1. mars. Man skulle tro at i en så lang tekst ville det forekomme noen råd om veivalg også, men det er vanskelig å lese noe slikt inn i artikkelen. I stedet virker det som man har endt opp i en rundkjøring man ikke kommer ut av.

KrF er et politisk parti som søker innflytelse. I et demokratisk system der ingen partier har rent flertall alene – noe som man skal være glad for; erfaringene med det er ikke gode! – er innflytelse noe man får i samarbeid med andre. Det kalles gjerne kompromissløsninger, og har både sine begrensninger og sine fordeler. Winston Churchill beskrev dette slik, med referanse til en hendelse under sin tid som marineminister i 1916: «Jeg ville ha seks marinefartøy, statsministeren mente det var nok med fire, og vi ble enige om et kompromiss på åtte.»

I artikkelen fra Prestegård og Kvalbein er det ikke mye rom for å tenke kompromisser. I stedet bruker de en nokså emosjonell retorikk om «kristen helhetstenkning» og at KrF ikke må «tape sin sjel». Det er mulig man kan mene at KrFs «sjel» er best ivaretatt i samarbeid med partier som går inn for fri flyt av alkohol, søndagsåpne butikker rund baut og «fosterreduksjon», som man så vakkert kaller selektiv abort av det ene fosteret dersom en kvinne venter tvillinger, bare for å nevne et par aktuelle saker.

Jeg for min del er ikke i stand til å se det. Denne undringen blir ikke noe mindre av at Prestegård og Kvalbein holder fram abortloven og ekteskapsloven som en type lakmustester på kristen helhetstenking.

I et forsøk på ideologisk grenseoppgang beskrives forskjellen mellom «høyre» og «venstre» i politikken slik: «...inntrykket er at venstresiden ønsker mer statlig styring, mens høyresiden vil gi større frihet for individet og ideelle organisasjoner». Her var det flere unøyaktigheter. Det er ikke bare «venstresiden» som mener at det bør være en viss offentlig styring med så vel helsevesen som skolevesen.

Det er faktisk velferdsstatens grunnplanke at disse tingene er fellesskapets ansvar. At «høyresiden» er de ideelle organisasjonenes beste venn er også en naiv analyse. Deres viktigste anliggende er ofte at man skal få mest mulig igjen for hver krone – nær sagt uansett. Jeg har selv bakgrunn i en ideell organisasjon som har levert mer omsorg til samfunnet enn de fleste, men det har alltid vært i et tett og (som regel) godt samarbeid med de offentlige myndigheter.

Så blir selvsagt bekjennelsesparagrafen i KrF trukket fram igjen, og nærmest gitt skylden for at partiet har hatt svak oppslutning ved de senere valg. I den grad man i det hele tatt kan bruke et ord som «analyse» om dette, er den altfor overfladisk.

Det er riktig at KrF fikk sin beste oppslutning noen gang ved valget i 1997: 13,7 prosent og representasjon i samtlige fylker. Og det er riktig at oppslutningen var det halve åtte år senere. Ingen av disse resultatene hadde noe med bekjennelsesparagrafen å gjøre – paragrafen gjaldt for øvrig både i 1997 og 2005. Resultatet fra 2005 lå da også nærmere et «normalt» valgresultat for KrF enn de 13,7 prosentene fra 1997 gjorde.

Selv om jeg er kommet i en alder der jeg er varsom med å bruke som argument at jeg «alltid» har ment dette eller hint, tar jeg sjansen her: Jeg har «alltid» ment at bekjennelsesparagrafen aldri skulle vært innført. Men da den først var der, og etter hvert var blitt en nokså sovende paragraf, burde man beholdt den. Jeg så for meg at å fjerne den, ville virvle opp en masse støy av den typen også Prestegård og Kvalbein har i sin artikkel. Bekjennelsesparagrafens historie i KrF er ikke noe å være stolt over.

Ofte fungerte den som en ren bedehusparagraf, for ikke å si lutherparagraf. Jeg har hørt mange fortellinger om folk som ikke følte seg avvist i det lokale KrF-miljøet, ikke for sine politiske meninger, men sin menighetstilknytning.

At opphevelsen av bekjennelsesparagrafen har betydd noe i forhold til KrFs oppslutning, er det ingen empiri på. Da er det nok å vise til det partiet der dette vedtaket ble brukt som eksplisitt begrunnelse for å danne partiet. De har hatt en oppslutning på mellom en kvart og halv prosent ved de to siste valgene.

Det samme må sies om formodningen om at «mange kristne» vil se seg om etter andre alternativer enn KrF dersom ikke partiet mener det samme som de to artikkelforfatterne. Hvilke alternativer snakker vi om da?

Her hadde det vært greit med konkrete svar, og ikke bare høyttravende retorikk.