SENTRUM: Det var ikke sentrums styrke som gjorde at disse regjeringene ble dannet med henholdsvis Lars Korvald og Kjell Magne Bondevik (bildet) som ledere, men den totale, politiske situasjon, skriver Nils-Petter Enstad.  Foto: Foto: Lars Aamodt, NTB/Scanpix

Drømmen om sentrum

fredag 5. februar 2016

Samfunn

Mange fylkesledere i KrF etterlyser derfor «sentrumsalternativet» og «et sterkt sentrum».

Skepsisen øker innad i Kristelig Folkeparti når det gjelder forholdet til den sittende regjering og rollen som «støtteparti» for denne. Det er det også all grunn til. Sett fra sidelinja er det vanskelig å se annet enn at regjeringspartiene både oppfatter og behandler støttepartiene i sin alminnelighet og KrF i særdeleshet som en type stemmekveg som skal sikre flertall for regjeringens saker.

Det er mulig statsministerkandidat Erna Solberg hadde en litt naiv forventning om at dersom hun dannet regjering med Frp i stedet for KrF og Venstre, ville dette virke disiplinerende på Frp. I så fall må hun føle seg skuffet. De løse kanonene som det alltid har vært så mange av på Frp sitt dekk triller rundt som aldri før, selv om en av dem er blitt midlertidig nøytralisert gjennom en parkering i Fiskeridepartementet. Selv partilederen, og regjeringens nestkommanderende, åpnet fjorårets valgkamp med en appell til partiets ordførerkandidater om å sabotere et klart vedtak i Stortinget.

Mange fylkesledere i KrF etterlyser derfor «sentrumsalternativet» og «et sterkt sentrum». Det er minnet om de to sentrumsregjeringene Norge har hatt som melder seg; to regjeringer som begge ble ledet av en KrF-politiker. Men hvor «sterkt» var sentrum i henholdsvis 1972 og 1997? Faktum er: Ikke spesielt sterkt.

LES: Hareide avviser at KrF vingler

Det var ikke sentrums styrke som gjorde at disse regjeringene ble dannet med henholdsvis Lars Korvald og Kjell Magne Bondevik som ledere, men den totale, politiske situasjon.

I 1972 var det utfallet av folkeavstemmingen om EF (det het så!) som var bakteppet. Regjeringen Bratteli gikk av som følge av folkets nei, og det var helt uaktuelt for Høyre å danne eller delta i en regjering som skulle forhandle om en frihandelsavtale. Dermed sto sentrum igjen. I historisk perspektiv var ikke det noen dårlig løsning. Korvald-regjeringen står som en «god» regjering i et historisk perspektiv. Men dens parlamentariske basis var smal: 38 av 150 stortingsrepresentanter.

Da Kjell Magne Bondevik dannet sin første regjering i 1997 hadde man også en situasjon der Arbeiderpartiets statsminister hadde kastet håndkledet og Høyre hadde malt seg inn i et hjørne. Dermed var det sentrum som måtte ta ansvar. Den parlamentariske basis for denne regjering var enda smalere: 42 av 165 representanter. Likevel ble dette også en populær regjering; så populær at Høyre og Arbeiderpartiet inngikk et nokså unikt samarbeid for å få den kastet i 2000. Det betalte særlig Arbeiderpartiet dyrt for ved valget i 2001.

VIDEO: Her kan du se Hareides tale til KrFs landskonferanse

Begge de to sentrumsregjeringene har altså blitt dannet i nokså spesielle politiske situasjoner, men ingen av dem fordi det fantes et spesielt «sterkt» sentrum verken i Stortinget eller blant velgerne. Av den grunn bør det advares mot at man i KrF låser en eventuell framtidig regjeringsdeltakelse til hva som måtte finnes av muligheter i sentrum. Samtidig bør man kanskje re-definere hva som er «sentrum» i norsk politikk. Det er ikke gitt at dette begrepet bare skal gjelde for de tre partiene som dannet regjering i henholdsvis 1972 og 1997.