MYTER: Forfatter og lege Bushra Ishaq vil knuse myter om Islam.  Foto: Tor Erik Schrøder, NTB scanpix

Karikert islamdebatt

fredag 10. november 2017

Samfunn

Både apologeter og islamkritikere kunne med fordel ha sluttet å karikere meningsmotstandernes standpunkt.

Onsdag ble boken til forfatter og Bushra Ishaq, forfatteren av boken «Hvem snakker for oss?» lansert på Litteraturhuset i Oslo, den norske prateklassens høyborg.

Hun sier hun vil «bevise at det er feil» når nordmenn mener muslimske kvinner undertrykkes, eller at terror og islam har noe med hverandre å gjøre eller at muslimer hvis de kommer i flertall vil ødelegge velferdsstaten.

Når noe ved islam presenteres som problematisk, kommer Ishaq med resonnement som avdramatiserer.

Og på Litteraturhuset i Oslo nikkes og smiles det. Salen består med få unntak av personer av ikke-muslimsk bakgrunn.

Ishaq kommer stadig tilbake til storsamfunnets fordommer mot muslimer. Vi får høre at det å vokse opp som muslim i Norge er vanskelig, man kan bli utsatt for muslimhat, diskriminering og vold.

I debatter om islam og islamisme er det vanlig å høre advarsler om å male et bilde av «oss» og «dem». Det er det selvsagt grunn til å lytte til. Én ting er å kritisere trekk ved islam som religion. Men det er selvsagt problematisk å fremme grovkornede fremstillinger av alle muslimer som en invaderende horde som vil innføre sharialover og gjøre Europa til et kalifat.

Men advarselen mot å trekke et skille mellom oss og dem må nødvendigvis gå begge veier, noe den riktignok sjelden gjør i norsk offentlighet og nesten aldri på steder som Litteraturhuset i Oslo. Norske intellektuelle er ikke glade i å stille krav til minoriteter.

«Storsamfunnet svartmaler muslimene», kan Ishaq fortelle sitt publikum på Litteraturhuset.

Hun begrunner imidlertid aldri hvorfor hun mener storsamfunnets bilde av muslimer er feil. I Ishaqs bok er det heller ikke islam som er problemet.. Hun argumenterer stadig mot det som må sies å være karikerte oppfatninger av hennes meningsmotstanderes ståsted, eller basert på unyanserte meningsytringer fra avisenes kommentarfelt.

Glansbildet hun har presentert har i liten grad blitt ettergått, mens hun har fått fremstå som en positiv budbringer av et gladbudskap om at muslimene egentlig ikke er så veldig farlige.

Men det er det jo igjen ikke så veldig mange som egentlig tror, selv om det kan virke slik av og til på Facebook og andre sosiale medier. Det mange imidlertid finner problematisk, er hvordan konservative muslimer og islamister ofte velger å gå i konfrontasjon, kreve særrettigheter eller begrensinger i ytringsfriheten, også i vestlige og europeiske land. Ishaq møter ikke disse argumentene, men går i stedet til angrep på stråmenn.

Dette er typisk for den norske islamdebatten. Det er lite reell meningsutveksling. De fleste deltakerne angriper i stedet et karikert standpunkt, som de bruker som inntekt for egne meninger. Det gjelder både islamkritikerne og islamapologetene.

Kritikken av Ishaq har stort sett dreid seg om metodebruk. Få har brukt tid på budskapet hun har å komme med. Ishaq mener at siden mange muslimer har en sterk tilknytning til islam, viser det at islam ikke er problemet.

Hun mener at når et flertall muslimer ikke vil gi avkall på islamske verdier til fordel for vestlige verdier, så viser det at islam ikke er en del av problemet med den politiske situasjonen i muslimske land eller at islam er en antidemokratisk kraft.

Når én av tre muslimer i Ishaqs undersøkelser sier de mener sharia er viktig for dem og ønsker at dette skal være en del av grunnloven, beroliger hun oss også med at 97 prosent mener det er viktig å følge norske lover. Akkurat det skulle kanskje bare mangle.

I det hele tatt er det mye som er ment å være beroligende, men som for en islamismekritisk leser virker som en grunn form for hvitvasking. Det slående er imidlertid i hvilken grad hun slipper unna med denne retorikken.

Dessverre er ikke den norske islamdebatten kommet lenger enn at både islamkritikere og islamapologeter slipper unna med billig retorikk og stereotypisering. Dessverre innevarsler ikke debatten om Ishaqs bok at det skal bli bedre fremover.