Et glimt ned i avgrunnen

Nå er også devalueringen av det fødte menneskets verdi i gang.

Det var kanskje mer vanlig på det radikale 70-tallet. Nå for tiden er imidlertid ikke demonstranter noe vanlig syn utenfor Chateau Neuf, Studentersamfundets storstue i Oslo.

Det dreide seg om representanter fra funksjonshemmedes organisasjoner som med sine plakater forkynte budskapet om at «Alle barn har rett til liv».

For Peter Singer er demonstranter mer regelen enn unntaket når han reiser rundt i verden og holder forelesninger. Enkelte ganger har opptredenene til professoren, som foran sitt Norgesbesøk i flere aviser var markedsført som «verdens farligste mann», faktisk ikke latt seg gjennomføre på grunn av den motstanden ideologien hans vekker.

Det er Singers syn på dødshjelp overfor spedbarn med funksjonshemninger som vekker de aller største følelsene verden rundt, og tydeligvis også i Oslo. Professoren argumenterer for at foreldre til babyer med alvorlige handicap bør ha anledning til å velge aktiv dødshjelp for barnet.

En slags angrefrist på nyfødte, med andre ord. Han lanserte dette synet første gang i boken «Practical Ethics» som kom ut i 1979. Der skriver Singer at «å drepe en nyfødt baby er aldri det samme som å drepe en person, det vil si et vesen som ønsker å leve videre». Siden har han stått på dette standpunktet til tross for den forferdelsen det har skapt.

Han var som snarest innom forsvaret for dødshjelp for funksjonshemmede babyer også under forelesningen i Oslo. Men dens hovedtema var noe annet, nemlig dyrs rettigheter.

Og innholdet i det times lange foredraget var kontroversielt så det holder, det også. For å si det litt flåsete så er nok ikke Peter Singer akkurat favorittfilosofen til Senterpartiet.

Man blir ikke det når man sammenligner dyrehold og kjøttproduksjon med å være slaveeier eller kvinneundertrykker, slik professoren gjør.

For ham er det nemlig - og da er vi tilbake til alvoret igjen - ingen grunnleggende forskjell på dyrs og menneskers lidelse. Og ikke nødvendigvis på dyrs og menneskers verdi, heller.

Som Singer selv sa det på forelesningen: - Hvis man avviser slaveri og sexisme, kan man heller ikke akseptere ens egen arts overherredømme.

Professoren kaller det skillet som blant annet det kristne menneskesynet trekker opp mellom mennesker og dyr, for «artssjåvinisme». En ny type rasisme. Ifølge Singers filosofi bør det likeverdet som eksisterer mellom rasene og kjønnene også gjelde mellom artene.

Eller mellom ikke-menneskelige dyr og menneskelige dyr, som Singer til tider velger å kalle det. Menneskelige dyr bør ikke forsvare systematisk grusomhet mot et annet dyr, som moderne kjøttproduksjon ifølge professoren er.

Og her kommer vi til kjernen i Singers ideologi, punktet som forener hans standpunkter om drap på syke nyfødte mennesker, men vern av friske dyr. Hvis mennesket egentlig ikke er noe annet enn et litt avansert dyr, hvorfor skal vi ha særbehandling da?

I Singers verden skal vi faktisk ikke ha det. Hos ham blir det mer umoralsk å drepe et gjennomsnittlig dyr enn et sterkt utviklingshemmet menneske.

Slik jeg ser det representerer Singers nedmonteringen av menneskeverdet et glimt ned i avgrunnen. Et bekmørkt fremtidsscenario. En skrekkvisjon for årene som kommer.

For det er liten tvil om at tankene hans har en langt større tilhengerskare nå enn da han lanserte dem for snart fire tiår siden. I takt med den akselererende sekulariseringen har menneskeverdet kommet under økende press.

Ufødt liv har for lenge siden mistet sitt rettsvern i den vestlige verden. Nå er også devalueringen av det fødte menneskets verdi i gang.

Til slutt: I forkant av Peter Singers Oslo-besøk har flere kritisert universitet for å ha invitert en slik mann. Jeg er ikke blant disse kritikerne. Vi må tørre å lytte til folk vi er uenige med.

Men minst like viktig: Vi må tørre å si dem imot.