GARD: Connie Yates og Chris Gard sammen med sønnen Charlie slik de framsto i nettaksjonen for å samle inn penger til sønnens behandling. De fikk inn i alt 1,5 millioner amerikanske dollar.  Foto: Privat/Facebook

En kamp om liv og død

torsdag 3. august 2017

Samfunn

Saken om Charlie Gard viser hvor viktig det er med en lovgivning som beskytter retten til liv for absolutt alle mennesker.

Er det en domstol eller er det foreldrene som vet hva som er best for deres barn når det handler om kampen mellom liv og død? Charlie Gard, en 11 måneder gammel engelsk gutt, døde i forrige uke på Great Ormond Street-sykehuset i London.

LES: Lille Charlie Gard er død

Det ble avslutningen på en tøff dragkamp mellom foreldrene, sykehuset, britisk rettsvesen og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Gutten led av en sjelden mitrokondriell sykdom, ensykdom som påvirker kroppens energiomsetning og som skader eller ødelegger celler i kroppen. Som følge av dette hadde han også en alvorlig hjerneskade.

Foreldrene til gutten, Connie Yates og Chris Gard, har kjempet fra mars måned av for at Charlie skulle få best mulig behandling og et lengst mulig liv. De ville også prøve en type alternativ behandling i USA.

Saken har, med rette, skapt massiv internasjonal debatt, spesielt etter at sykehuset nektet å tillate alternativ behandling og overføring til et annet sykehus som ville åpne for et slikt forsøk.

I stedet ga både Den europeiske menneskerettsdomstolen og britisk rett i slutten av juni klarsignal til sykehuset om at de kunne slå av apparatene som holdt gutten i live og la ham dø.

Etter det kom både pave Frans og president Donald Trump på banen med tilbud om hjelp. Paven tilbød behandling på sykehuset i Vatikanet og Trump sa de ville gjøre alt de kunne for å hjelpe sine britiske venner.

Et medlem av det amerikanske senatet satt i verk tiltak for at gutten kunne bli amerikansk statsborger over natten og dermed få alternativ behandling i USA.

Da en ny MR-undersøkelse av hjernen til gutten avslørte større skader enn tidligere, ville ikke lenger den amerikanske nevrologen Dr. Michio Hirano tilby barnet eksperimentell behandling.

Foreldrene gjorde et siste framstøt i britisk rettsvesen for å få lov til å ta med gutten hjem og la ham dø der. Heller ikke det ville rettsvesenet gå med på. Dommeren mente i stedet at Charlie måtte overføres til et hospice og at han ville bli koblet fra apparatene som holdt ham i live.

Legene hevdet blant annet at respiratoren ikke ville kunne passere døråpningen hjemme hos Gard-familien og at sønnen dermed kunne lide en smertefull død.

Denne saken reiser en lang rekke vanskelige spørsmål, og det er ikke enkle svar på alt.

For det første: Hvem skal bestemme hva som er livskvalitet for et annet individ? Hvem skal avgjøre hva som er et verdig liv? Når skal livsforlengende tiltak avsluttes? Og ikke minst: Hvem skal bestemme over liv og død?

Ja-til-livet-organisasjoner over hele verden har reagert sterkt på denne saken. De er spesielt opptatt av de etiske sidene ved vurderingen av begrepet «livskvalitet» som britiske rettsinnstanser har tatt stilling til.

Leder i National Right to Life i USA, Carol Tobias, sier til LifeNews at ingen foreldre burde oppleve å få beskjed fra en domstol eller en regjering om at barnet deres må dø.

Hun mener at Charlie Gard-saken gir et alvorlig perspektiv på hva som kan skje når myndighetene kontrollerer helsetjenestene. Da er det de alene som kan avgjøre hvem som skal dø og hvem som skal få leve.

Seniorrådgiver Maureen Ferguson, i The Catholic Association, uttaler at foreldrene nå må forholde seg til likegyldigheten og hindringene fra domstoler og britisk helsevesen som de har møtt i kampen for livet til sitt barn.

Hun understreker at beslutningsansvaret om alternativ behandling utelukkende burde ligge hos guttens kjærlige og engasjerte foreldre.

– Den internasjonale responsen på forpliktelsene overfor dette barnet, er en vakker påminnelse om hvert enkelt menneskes uendelige verdi, sier Ferguson.

Det er merkelig når en domstol skal vurdere hva som er et verdig liv og hva som er livskvalitet. En dommer kan kun forholde seg til landets lover og bevisframlegging, og har neppe forutsetning for å kunne sette seg inn i enkeltmenneskers livssituasjon.

Saken om Charlie Gard viser hvor viktig det er med en lovgivning som beskytter retten til liv for absolutt alle mennesker.