Barna som var borte har kommet hjem

Det gikk som mange hadde håpet. Den norsk-rumenske familien i Naustdal får alle de fem barna sine hjem igjen. Vi kan bare forestille oss lettelsen de må kjenne på.

Det å bli fratatt barna sine vil antakelig for de aller fleste foreldre oppleves som den verste formen for straff en kan tenke seg. Slik sett er det ikke rart at saken har vakt stort engasjement.

Fredag ble det kjent at barnevernstjenesten i Naustdal har inngått en avtale med familien om tilbakeføring av de resterende fire barna, etter at den yngste ble tilbakeført tidligere i år. Det gir grunn til glede. Avtalen kom i stand etter behandling i fylkesnemnda.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For enhver barnevernstjeneste må det være et mål å holde flest mulig familier samlet. Og å finne løsninger i samarbeid med familien der det er behov for det. Også iNorge er slike samarbeidsløsninger det vanligste.

LES:Naustdalforeldre får barna sine tilbake

Men i noen tilfeller er det minste ondet at barna blir flyttet ut av familien sin, for en kortere eller lengre periode. Etter hvert som tiden har gått og stadig mer informasjon har kommet frem, har det imidlertid blitt stadig vanskeligere å se at forholdene i den aktuelleNaustdal-familien er av en slik art at barnevernstjenestens kontante og dramatiske inngripen kan forsvares.

Nå er det grunn til å håpe at saken kan bidra til en nødvendig debatt om det norske systemet. Det er ingen grunn til å mistenke barnevernsansatte for å ha onde hensikter. De har sannsynligvis ønsket å følge de retningslinjene som gjelder. Men det er grunn til å stille spørsmål ved hvordan kombinasjonen av kompetanse, regelverk og skjønn fungerer.

En viktig side ved saken er at norske politikere i praksis står i fare for å legitimere et syn på familien som gir staten en urimelig sterk posisjon.

Vi må ikke undervurdere dramatikken som ligger i at myndighetene slik griper inn i familier. I tillegg har selve saksbehandlingen tatt alt for lang tid. Det har påført en ekstrabelastning som burde vært unngått.

Mye hviler på makten som er plassert hos de lokale barnevernskontorene. Sannsynligvis fungerer mange av dem helt utmerket. Men det har festet seg et inntrykk av at de aktuelle rammene er for sårbare. Da blir for mye overlatt til lokalt ansatte.

Det er også grunn til å undersøke kvaliteten på den kontrollen som blant andre fylkesnemndene utøver.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er viktig å ikke trekke forhastede slutninger. I møte med saker som den fra Naustdal kan det være fristende å si at her trengs det en kraftig liberalisering av regelverket. Men vi må ha et mer helhetlig og langsiktig perspektiv enn som så.

En for sterk oppmykning kan føre til at barn i noen familier må tåle lidelser som ingen barn skulle måtte tåle. Det er noe av barnevernets grunnleggende dilemma. Det går ikke an å lage et vanntett system.

Vi trenger en kombinasjon av gode formelle rammer og et rimelig rom for skjønn. Vi trenger også tilstrekkelig gode kontrollrutiner, og en dyp forståelse av hvor traumatisk en adskillelse av foreldre og barn vil kunne oppleves.

En del av særlig den internasjonale oppmerksomheten rundt Naustdal har vært så kunnskapsløs at den har vært til hinder snarere enn til gagn for saken. Samtidig er det viktig å forstå hvor opprørende denne saken oppleves.

Men forhåpentligvis kan selve saken bidra til at vi får en nøktern debatt om staten og familien i dagens Norge, og om barnevernets rammer. Det trengs. For bak gode hensikter kan det skjule seg mange uheldige virkninger og bivirkninger.

Men nå kan vi glede oss med familien i Naustdal. Barna som var borte, har kommet hjem igjen.