Intoleranse som forkledd toleranse?

Author picture

fredag 21. august 2015

Samfunn

Det hardner til i kirkevalget, et valg som har få velgere fordi få velger å ta del i det. Men kanskje blir det annerledes i år når striden mellom liberale og konservative skal avgjøre kirkens homofilisyn.

Svein Inge Olsen er leder av Protestfestivalen som i år arrangeres 13. - 19. september i Kristiansand

Det hardner til på mange felt fordi uenighet har vanskeligere kår i dag, det til tross for at vi lever i et demokrati der retten til å mene skal ha frie kår. I kirkevalget stemmer man hemmelig. Dermed slipper konservative å bli isolert og stigmatisert. Det kan utfordre det åpenbare flertallet.

Protestfestivalen: De skal snakke om kristne 
tabuer

I Dagen 18. august skriver Jon Kvalbein det han kaller en refleksjon:

«Det er verd å merke seg hvordan toleransebegrepet over noen år har skriftet karakter – også her til lands. Toleranse var tidligere forstått som evne og vilje til å tåle meninger som man selv på det sterkeste forkaster, og samtidig kjempe for motpartens rett til å hevde dem. Med tiden er toleranse blitt et krav om at man bør stille nøytral i alle spørsmål som gjelder tro og moral. Den som hevder at noe er absolutt sant eller rett, diskriminerer dem som mener noe annet, sies det. Og dette er uakseptabelt i et samfunn med respekt for individet og alles likeverd. Men en liberal person som tenker sånn, tenker totalitært. Toleransekravet er da smidd om til et uakseptabelt maktmiddel», skriver Jon Kvalbein.

Den slovenske filosofen, kulturteoretikeren og psykoanalytikeren Slavoj Zizek sa noe av det samme i Klassekampen for en stund siden. Zizek mener toleranse og humanisme er farlige krefter fordi de glatter over konfliktene i samfunnet:

«Ulempen med toleransen er at den kan holde fordommer og rasisme under kontroll – men ikke gjøre noe med at slikt finnes,» sier han.

Kan det være så at toleransen er en del av humanismen som glatter over for og gjør menneskene mer spiselige enn de egentlig er?

Zizek mener det, men det gjelder hvis toleranse aksepterer alt.

Problemet i dag er at toleransen er forbeholdt flertallets mening, en like farlig retning. Flertallet aksepterer ikke alt. Flertallet aksepterer ikke rasisme og fordommer, men de aksepterer en del andre ting, som gjør dem til liberale i mange sammenhenger.

Den aksepten gjør dem også til overdommer i flere sammenhenger. Toleransen lager egne regler for hva som er toleranse og hva som ikke er det. Toleransen gjør seg til dommer over andre folks meninger, slik at mannen i gata med avvikende meninger ikke tør å mene noe.

De som hevder seg tolerante risikerer å selv bli intolerante.

Zizek har et poeng når han trekker frem eksemplet Silvio Berlusconi som prototypen på det vi kan kalle «post-moderne sjef». Han ble fremstilt som om han var på lag med folket, som om han var en kompis. I realiteten var forholdet helt forskjøvet, han har all makt, sa Zizek. Han forklarer at dette falske «vennskapsforholdet» gjør det vanskelig å kritisere fordi dominansen rett og slett blir for truende.

Helt siden slutten av forrige århundre har toleranse hatt en dominerende kraft i norsk samfunnsliv. Derfor har denne «falske» toleransen vunnet slag på slag de senere årene. Problemet oppstår nemlig når folk som ikke tør å mene det samme til slutt slutter å mene noe offentlig, nettopp fordi toleransen er blitt så dominerende. Toleranse blir intoleranse og et farlig ord som kan forårsake likegyldighet og det som er enda verre – avmakt.

Derfor ble Protestfestivalen stiftet rundt århundreskiftet. Nå – 15 år senere – er det etter min mening verre enn noen gang.

Vi har fått dette ensrettede samfunnet Hanne Nabintu Herland ble latterliggjort for å mene på festivalen for noen år siden. Vi lever i et ensrettet samfunn, er det mange som mener. Magne Lerø nevnte det i Vårt land for en stund siden. Mange andre har sagt det samme.

For 15 år siden skrev daværende biskop Olav Skjevesland i festivalens programhefte:

«Toleranse er et av de store honnørord. Toleranse handler om åpenhet og romslighet. Toleranse kan vitne om sikker forankring i egen identitet. Fordi vi er trygge på egen kultur, innrømmer vi andre deres rett til å ha sin. Toleranse dreier seg om villighet til å gå og stå i dialog med andre oppfatninger. – Vel og bra alt sammen! Men toleranse er et tvetydig begrep. Å høylytt påberope seg toleranse, kan også være en kamuflasje for intellektuell slapphet; Man setter seg ikke inn i et påtrengende tema i tide, men glir unna tankemessige utfordringer i ren dovenskap. Pukking på egen toleranse kan i realiteten være en feig, moralsk unnamanøver. Hvor man skulle ha stått opp og tonet flagg, senker man fanen og subber videre i den grå massen,» skrev biskopen den gang.

I 2008 var festivalens hovedtema «Toleranse eller intoleranse? Det er spørsmålet». Spørsmålet er høyst relevant fortsatt.

Han som kaller seg etikeren i Morgenbladet skrev for en stund siden at «alt for ofte er toleranse et skjermbrett for ren og uforfalsket latskap». Han nevner noe interessant når han skriver at «toleransen har oppdaget at fornuften kan bli tyrannisk der hvor den bare godtar bestemte løsninger som gyldige for alle».

Med andre ord: Toleransen bruker fornuften som rettesnor for egen toleranse. De som hevder seg tolerante er de fornuftige. De andre er de ufornuftige og intolerante, hvis meninger ikke skal ha noen verdi.

Dette er en livsfarlig utvikling i mine øyne. Derfor har vi i år satt tabuer som eget arrangement på Protestfestivalen. Du får bryne seg på alt fra abort, til ekstrem borgerlønn, prostitusjon og kristne syn på samliv og levesett.

Derfor startet vi Protestfestivalen like etter århundreskiftet. Vi så hvor det bar hen.

Jeg har møtt noen av de fineste mennesker gjennom festivalens femtenårige historie. Blant dem er biskop emeritus Olav Skjevesland som like før århundreskiftet ble «mobbet» i media som intolerant. En annen er den anarkistiske stuntpoeten Triztan Vindtorn som var Skjeveslands rake motsetning i både meninger og levemåte.

Begge disse motsetningene skrev brev og ba oss fortsette etter det vanskelige førsteåret.

Jeg har også blitt kjent med svært forskjellige mennesker som har blitt utfordret av noen de ikke «liker», og som har funnet ut at den andre egentlig var veldig ålreit.

Svaret på spørsmålet innledningsvis blir da:

Behersker du andres meninger eller det du mener er intolerante meninger,
da er du tolerant.