Biskoper og amnesti

Igjen bør biskopenes utspill raskt glemmes og bortsees fra som enda et nytt og utidig innspill på et vanskelig politisk område fra et bispekollegium i hovedsak bestående av kristensosialister og velmenende aksjonister uten noen som helst ansvar for den samfunnsmessige helheten.

Igjen kommer biskopene i Den norske kirke med en inntrengende appell basert på etikk, forvalteransvar, nestekjærlighet, og andre velmenende hensyn, alt rettet til en regjering og en minister som til sist er ansvarlig for å sende asylsøkere med avslått søknad tilbake til opprinnelseslandet. Amnesti kalles det, for blant annet å markere et pusterom for dem det angår og slik at jula kan få et slags forsonende skjær over seg. Igjen bør biskopenes utspill raskt glemmes og bortsees fra som enda et nytt og utidig innspill på et vanskelig politisk område fra et bispekollegium i hovedsak bestående av kristensosialister og velmenende aksjonister uten noen som helst ansvar for den samfunnsmessige helheten.

LES:Bispemøtet ber om flyktningamnesti i jula

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For biskopene kan kun fokusere på et eneste aspekt; hensyn til den enkelte asylant. De kan suverent bortse fra at minimum (sikkerhetsmarginer lagt inn) 40 prosent av såkalt mindreårige asylanter lyger på sin alder. Biskopene kan se bort fra signaleffekt til andre i en vanskelig situasjon som også kunne tenke seg til Norge. De kan bortse fra menneskesmuglere som kontinuerlig følger med og spekulerer i hvilke nord-europeiske land som har de beste ordninger for migranter. Biskopene kan, slik de pleier, enkelt se bort fra bærekraften til offentlige støtteordninger, til sosial- og helseinstitusjoner, til offentlige finanser som presses stadig mer, og altså til det velstandssamfunn tidligere generasjoner møysommelig har bidratt til med sitt strev og sin innsats.

Biskopene kan glemme hensynet til lokalsamfunn som belastes både når det gjelder trygghet, samhold og økonomi (bortsett fra de som tjener på asylindustrien). Biskopene trenger ikke bry seg om bærekraften for samfunnet vårt, verken kulturelt, sosialt, kriminalitetsmessig, sikkerhets- og forsvarsmessig, eller økonomisk, verken på kort eller lang sikt. De kan enkelt ekspedere omkostningene og regningen videre, bl.a. til kommende generasjoner. For biskopene viser med sitt utspill nærmest en komplett mangel på forståelse av de ulike interesser og den samfunnsmessige helhet, både på kort og lang sikt. En helhet og avveiing av mange ulike hensyn en regjering og en ansvarlig minister er forpliktet til.

Det eneste biskopene igjen får demonstrert er at «nestekjærligheten» er fullstendig uegnet som politisk «prinsipp», noe som burde vært åpenbart særlig på det forsvars- og sikkerhetspolitiske område, som også asyl- og innvandringspolitikken angår.

Kanskje det kunne hjulpet landets biskoper til en viss realitetsforståelse dersom de økonomiske omkostningene ved deres ulike politiske utspill ble kostnadsberegnet og den derved fremkomne sum ble trukket fra deres lønn, eventuelt til tilskudd til Den norske kirke; alt skal jo likevel betales av det offentlige, det vil si av beskattede midler. Dessuten kan de aksjonskåte biskopene heller bruke juletida til å reflektere over skriftsteder som Romerbrevet 13, 1-7 og Markus 12 12,17 i stedet for å komme med enda flere utspill som kun bidrar til å øke den splittelse som allerede er til stede både i folket og i kirka i innvandrings- og asylpolitikken.

 

OPPKLARING: For å oppklare misforståelser: det er ikke musikant og tekstforfatter Tore Thomassen som har skrevet dette. De to deler navn, men ikke likt syn på saken, opplyser musiker-Tore i en epost til Dagen.