Veien til livets kilde

Det hender jeg går meg vill. Jeg er ikke så god på retningssans.

Det ble aldri noe problem hjemme på Sunnmøre, for det var alltid et fjell og en fjord å orientere seg etter. Men i gamlebyen i Jerusalem har jeg gått meg vill flere ganger.

Jeg vandrer rundt uten å tenke på retning eller mål. Slår av en prat med en kafévert, pruter vennskapelig med en som selger t-skjorter og drikker en kopp arabisk kaffe med en beduinvenn.

Men andre ganger er det viktig å finne veien. Jeg ledet en gruppetur hvor bussen skulle kjøre fra Nasaret til Tubas på Vestbredden, et sted som ikke får så mange turistbesøk. Sjåføren hadde ikke satt sine bein på Vestbredden på 20 år, så han var entusiastisk over å få turen, men var ikke i stand til å finne veien.

Han lette og prøvde seg fram mens turistgruppa ble mer og mer sultne. Etter hvert fikk vi telefonkontakt med Jalal, mannen vi skulle besøke, og han kjente veien og kunne dirigere oss helt fram – og sjelden har vel maten smakt så godt som det bugnende lunsjbordet de hadde forberedt til oss.

Av og til er det livsviktig å finne veien. Det sies at blant ørkenfolk er den alvorligste synden du kan begå at du vet hvor vannkilden er uten å fortelle det til de andre.

I dette landskapet stod det fram en mann som sa: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten gjennom meg.» De første som fulgte ham etter oppstandelsen ble faktisk kalt «veien». De var jøder som trodde på Jesus. De hadde sett hvordan profetiene hadde gått i oppfyllelse foran øynene på dem. I dag er Det nye testamentet en forbudt bok for religiøse jøder, og boken selges ikke i de vanlige bokhandlene i Israel.

Ei ung jødisk kvinne stod nylig fram på kanalen «One for Israel» med et utfordrende budskap. Hun ante ikke at Det nye testamentet var en jødisk bok og at Jesus var jøde – hun trodde det var en bok som angrep jøder og som var skadelig for dem.

Men da hun først våget å åpne den, motivasjonen var å finne argumenter som kunne overbevise søsteren om at dette bare var oppspinn, fant hun veien til levende vann. Hun trodde faktisk at de som fulgte denne veien, som trodde på Jesus som Messias, var forrædere mot sitt eget folk. At ingen god jøde med respekt for seg selv kunne tro på han.

Men så skjønte hun etter hvert at dette er en stor løgn. At de første som fulgte Jesus faktisk også var jøder og bodde i det landskapet hun selv lever i nå. Hun gjenkjente alle de geografiske stedene, hun gjenkjente høytidene de feiret og skikkene med sabbatsbud, koshermat og bønner. Det ble livsforvandlende!

Noen vil innvende at det er helt feil å dele evangeliet med jøder fordi det er begått så mye urett mot jødene i kristenhetens navn. Men da begås det en ny urett: Å holde tilbake for dem det viktigste og beste budskapet som noen gang er gitt menneskeheten.

Hvordan skal de finne veien hvis ingen forteller dem hvor den er? Noen blir så ivrige i misjonsoppdraget at de ikke bare forteller det glade budskap, men de blir pågående, manipulerende og ufine. Da slår de i hjel ordene de kommer med, tenker jeg. De snakker om kjærlighet men viser ingen respekt.

Andre er opptatt av å elske jødene og Israel, det gjør jeg også, men noen trekker det så langt at jøder jeg kjenner opplever det nærmest klamt. Jødene og Israel blir opphøyd til noe som nærmest er ufeilbarlige – og mine jødiske venner kjenner seg ikke igjen i det bildet.

Hos noen kan det virke som landet Israel er blitt viktigere enn Gud. Og det underlige er at selv om de ofte begrunner Israelskjærligheten ut fra bibelen, så vil de ikke være med på å gi Bibelens viktigste budskap til jødene. Hva slags kjærlighet er det?

Langs veien er det altså flere grøfter. Men det er ikke grøftekantene som leder til livets kilde; det er veien. Den får mennesker best øye på om vi ikke bare forteller om veien men lever slik at det blir synlig at den er en livskilde.

Da kan vi ikke bare snakke om forsoning – Guds største gave til oss, men leve forsoningen ut på alle livets arenaer. Overfor jøder og palestinere, overfor naboer og innflyttere. I menighetsfellesskap og i «Landet der det skjedde». Ellers er vi med på å lede folk til å ta veier som leder vill.