JERUSALEM: En gruppe med israelske og palestinske ungdommer ble samlet til et vennskapelig treff i Jerusalem på initiativ fra en kirke. Intensjonen var den aller beste og stemningen var god inntil en av palestinerne spurte en israeler: «Hvis du fikk ordre om å skyte meg, ville du skyte meg da?» skriver Jorunn Andestad Langmoen. Bildet er fra en tidligere samling i regi av Bridgebuilders, i Betlehem.  Foto: Dagen-arkiv

Undervurdert verktøy

lørdag 23. januar 2016

Samfunn

Noen hevder at det ikke bør være noen kontakt mellom israelere og palestinere «før okkupasjonen er opphørt», fordi kontakten ville virke som en normalisering av situasjonen og dermed oppleves som en aksept av denne. Jeg vil hevde at de bommer stygt på målet.

Det er ikke slik at israelerne skjønner palestinernes situasjon eller omvendt. De ser alt ut fra sitt eget folks virkelighetsforståelse og historieforståelse. Dersom de skal ha mulighet til å aktivt ønske fred i den forstand at de ikke bare skal vinne over de andre, men få en fred som er til det beste for begge parter, må de få mulighet til å bli kjent og lytte åpent til hverandre.

Det er gjerne slik når man er midt i en heftig debatt, at den neste argumentasjonsrekken forberedes mens den første snakker. Vi lytter ikke. Vi «vet jo hva som kommer». Om vi nordmenn har en lei tendens til dette, kan det ganges med ti når du kommer til Midtøsten. Det argumenteres, gestikuleres, ropes og gestikuleres igjen.

SYNSPUNKT: Unge venner av Israel

En gruppe med israelske og palestinske ungdommer ble samlet til et vennskapelig treff i Jerusalem på initiativ fra en kirke. Intensjonen var den aller beste og stemningen var god inntil en av palestinerne spurte en israeler: «Hvis du fikk ordre om å skyte meg, ville du skyte meg da?» Ingen ledere var i stand til å takle det «ja»-et som kom og ungdommene skiltes med dypere uvennskap enn de hadde før de møttes.

Det kreves møtesteder men det kreves også kunnskap om kommunikasjon, konfliktløsning og forsoning for at det skal lykkes. Det er derfor ikke tilfeldig at undervisning om å kommunisere og å lytte er en viktig del av opplegget på BridgeBuilders (BB), et forsoningsopplegg mellom israelske, palestinske og norske ungdommer.

«Det gjorde så godt at de lyttet til meg», sa Shireen, en av BB-deltakerne. «Jeg opplevde det som om noe inni meg ble helbredet da jeg satt der og satte ord på noe av det vondeste jeg har opplevd, at jeg ikke ble avbrutt eller motsagt, men at de tvertimot lyttet intenst og jeg kunne se på dem at det jeg fortalte gjorde vondt for dem også. De hadde selv vært soldater, men de gikk ikke i forsvar for det soldatene hadde gjort mot meg eller det jeg fortalte at de hadde gjort mot andre.»

Jødiske David forteller at det gjorde først vondt å høre på, han kjente at han ble sint og ville forsvare soldatene. Han måtte minne seg selv på ordene, «først skal du bare lytte og høre hvordan den andre opplevde dette», og han hadde jo blitt kjent med Shireen og visste at hun var ei ålreit jente. For første gang ble han i stand til å sette seg inn i hvordan det kan oppleves å være «på den andre siden».

Dernest tok David ordet. Han startet første dag på jobb som checkpointsoldat med å hilse blidt og hjertelig til den første palestinske bilen, men fikk refs fra overordnede. Hadde han ikke skjønt at i hvilken som helst bil kunne det være en selvmordsbomber, og at det var hans ansvar å avsløre det før noen ble skadet? Selvmordsbomberne ville være dem som ville prøve å opptre som aller mest uskyldige nettopp for å oppnå å slippe gjennom. Etter hvert hadde frykten og den distanserte holdningen festet seg.

Shireen kjente først at hun ble kvalm da David fortalte at han jobbet som checkpoint-soldat - men nettopp det at han hadde sittet og lyttet så åpent til henne selv da hun fortalte, gjorde at hun ble åpen for å høre hans historie. Hun hadde aldri sett det fra den siden før.

Etter hvert er de mange som tar ordet. Fra den ene siden og fra den andre. Det blir viktig å dele og det blir viktig å lytte. De får en ekstra godhet for hverandre. Dernest kommer den vonde erkjennelsen fra begge sider: «Mitt folk har gjort ditt folk vondt.»

Inntil nå har det aldri vært noe problem fordi «de fikk bare som fortjent», men så kryper det innunder huden at denne konflikten rammer uskyldige på begge sider. Det er en vond erkjennelse for den rusker opp i identitetsforståelsen «vi er ofrene, dere er fiendene».

Å lytte er et undervurdert verktøy i freds- og forsoningsarbeid. Å møtes er helt nødvendig, og dernest lytte med respekt. Ellers vil de som er redde for normalisering få sine verste mareritt oppfylt: At det bare strammes mer og mer inn og at konflikten bare blir stadig dypere.