Ny midtøstenpolitikk

Skal det internasjonale samfunnet gavne fred og utvikling i regionen, må man først og fremst ta et oppgjør med fiendskapet og krigen mot Israel.

Den nye blågrønne regjeringen skal ha honnør for at man nå i regjeringsplattformen nå gjør det klart at man skal «Ikke støtte organisasjoner i de palestinske områdene som oppfordrer til vold eller som fremmer hatefulle ytringer, rasisme eller antisemittisme». Som leder av AHLC – giverlandsgruppen til PA-myndighetene – bærer Norge et særskilt ansvar på dette området.

Gang på gang i mange år har PA-myndigheten både oppmuntret til vold, glorifisert terror og fremmet hat og rabiat antisemittisme. Det ufattelige er hvordan Vesten har vært en tilskuer til dette og samtidig overført store beløp i bistand til dette regime. Det er en skam at dette har kunnet pågå i årevis.

Det er et grunnleggende behov for en ny politisk tilnærming til Midtøsten.

1) Hele den arabiske verden befinner seg i dag i en dramatisk geopolitisk endring. Ingen politikere forutså konsekvensene av sjasminrevolusjonen i Tunisia i 2011 som begynte med protester mot arbeidsledighet, stigende matpriser, korrupsjon, manglende ytringsfrihet og dårlige levevilkår. Resultatet i dag er at regimer som Irak og Libya knapt eksisterer og ingen vet hva som blir framtiden i Syria. Samtidig pågår det en økende konflikt mellom det shiamuslimske Iran og de sunniarabiske statene i Midtøsten. Norske medier har så langt levnet denne konflikten liten oppmerksomhet, men konsekvensene for det som nå skjer kan bli store. Iran er ikke bare en hovedaktør for finansiering og støtte til terrorgrupper, men de forårsaker også en destabilisering i regionen. Midt i denne konflikten er det en rekke arabiske stater som ser til Israel under trusselen fra Iran. Det Midtøsten vi ser i dag er ikke det Midtøsten vi så for 7–8 år tilbake.

2) Tre år før Israel fikk kontroll over Judea og Samaria (Vestbredden) i 1967 ble PLO etablert i 1964 for å være en spydspiss gjennom terror i kampen mot Israels eksistens. Den grunnleggende tanken i denne sfæren er at Israels eksistens må opphøre. Oslo-avtalen ble drevet frem av aktører som ville opprette en ny arabisk stat med navnet Palestina. Ikke som en del av Jordan, hvor flertallet av innbyggerne er Palestina-arabere, nei, denne staten skulle være midt i det historiske hjertelandet til det jødiske folk med hovedstad i jødenes flere tusen år gamle by: Jerusalem. Osloprosessen tok aldri et reelt oppgjør med kjernen i hele konflikten: Fiendskapet mot Israels eksistens. Tvert imot fortsatte terroren mot Israel, hatkampanjer mot jøder og glorifisering av terrorister. Ifølge advokat Nitsana Darshan-Leitner ble internasjonal bistand den største kilden til finansiering av terror mot Israel.

8. juni 1974 vedtok PLO i Kairo det som ble kalt for Faseplanen. Oslo-avtalen passet som hånd i hanske til PLOs faseplan. Denne faseplanen, vedtatt 8. juni 1974, foreskriver en krig mot Israel basert på følgende faser: Fase 1: Opprette palestinsk suverenitet på ethvert område Israel trekker seg ut av. Fase 2: Bruke dette område som rampe for terror inn i Israel. Fase 3: Gå inn for en regional utslettelseskrig mot et Israel som er så lite som mulig og dermed vanskelig å forsvare.

Det er ingen tvil om at både Fase 1 og 2 ble oppnådd gjennom Osloprosessen. Flommen av terror fra disse områdene har tvunget Israel til å opprette sikkerhetsgjerde med sjekkpunkter kombinert med intensiv etterretning og årvåkenhet. Vestens bistand og støtte til tross for terror, korrupsjon og hatpropaganda blir i realiteten økonomisk, politisk og moralsk støtte til de som ødelegger freden.

Skal det internasjonale samfunnet gavne fred og utvikling i regionen, må man først og fremst ta et oppgjør med fiendskapet og krigen mot Israel. Alt annet er med og bidrar på ulike måter til de som driver konflikten frem.