Israelstøtte til Kurdistan

Undertegnede mener, i likhet med Israel, at det er på tide med et uavhengig Kurdistan. Nå har det vel riktignok ikke blitt noen fast, offentlig politikk at Israel støtter en slik retning, men flere høyt profilerte politikere, som statsminister Benjamin Netanyahu og justisminister Ayelet Shaked, har tatt til orde for at kurderne skal få sin politiske uavhengighet.

Det er ikke mer enn et par år siden atNetanyahu i en tale uttrykte sin støtte til kurderne, der han roste deres politiske forpliktelse og moderasjon. Videre, i januar i år, fulgte justisminister Shaked opp med følgende uttalelse:

«Kurderne er et eldgammelt, demokratisk og fredselskende folkeslag, som aldri noensinne har angrepet et annet land. Det er på tide å hjelpe dem», sa hun ifølge avisen Times of Israel. Man kan nok si at Israel tør der andre tier i så måte.

Videre er det rundt 30 millioner kurdere i Midtøsten. Disse er alle minoriteter i Syria, Tyrkia, Iran og Irak. Til tross for alle disse millionene, har det aldri vært en moderne, uavhengig kurdisk stat. Når da Israels justisminister med flere viser sin støtte og solidaritet overfor kurderne, er det nok en torn i øyet på alle som ønsker å kneble demokratiet, frihet og menneskerettigheter.

Om man har fulgt debatten de siste årene, ser man at det fra flere hold, både internt iIsrael og fra eksterne kilder, har dukket opp enkelte påstander mot Israel der de blir beskyldt for å nærmest «snu kappen etter vinden». Under og etter krigen i Irak kom det blant annet frem at Israel «visstnok kjørte sitt eget løp i Irak» og at det var på grunn av misnøye med amerikanernes politikk at Israel valgte å gjenoppta kontakten med kurderne.

Sannhetsgestalten i slike utspill skal ikke undertegnede gå nærmere inn på, men det vi så klart vet er at Israel sannsynligvis var skeptisk til USA og mente de ikke var klare for en konfrontasjon med Iran. I tillegg mente ulike kilder at amerikanerne ikke ville være i stand til å bringe stabilitet og demokrati til Irak. Ergo falt valget på kurderne.

Dette er så klart ingen hemmelighet, ei heller noen stor sensasjon. At Israel valgte å gå tilbake til sine «kontakter» med kurderne i Nord-Irak for å redusere skadevirkningene, virker på meg som en dels fornuftig avgjørelse fra statsministerAriel Sharons regjering på daværende tidspunkt. Husk også på at disse kontaktene kan spores tilbake til 60-årene, og dermed var allerede nettverket der.

Man burde kunne mene at for kurderne, som utgjør den fjerde største folkegruppen i Midtøsten­, er det eneste alternativet å kjempe for opprettelsen av egen stat. Det at Israel velger å støtte en slik ønsket uavhengighet står det respekt av.

Historisk sett, etter staten Israels opprettelse i 1948, ble over 120.000 jøder transportert ut av Irak til Israel, der de søkte og fikk sikkerhet etter årelang forfølgelse. Siden den gang har den dessverre bodd svært få jøder i Irak. Dette ønsker både Israel og kurdiske myndigheter i Nord-Irak å endre. Det ville vært fantastisk om noen av de mange jødene som utvandret kunne vende tilbake til «gamlelandet».