ERKJENNELSE: Det er trolig første gang i kirkens historie at millioner av troende har kommet til en dyp erkjennelse av takknemlighet til det jødiske folk, skriver Dag Øyvind Juliussen.  Foto: Ronen Zvulun, Reuters/NTB Scanpix

Israels nøkkelrolle

fredag 1. april 2016

Samfunn

Israels historie frem til i dag er unik og makeløs. Aldri har et folk vært fordrevet i landflyktighet gjennom to årtusener for deretter å komme tilbake til hjemlandet.

Skribenten og kommentatoren Charles Krauthammer sier det slik: «Israel er den eneste nasjonen på jorden som har det samme landområdet, bærer det samme navnet, taler det samme språket og tilber den samme Gud som for 3000 år siden». På asken av et folkemord mot dette folket ble nasjonen gjenopprettet mot utallige odds.

Staten Israel er i dag en pulserende demokratisk oase i en ørken av undertrykkende og udemokratiske regimer. Landet har gitt ly for sine minoriteter på et vis man ikke finner maken til i resten av regionen! Landet ligger blant de fremste i verden innen IT, medisin og jordbruk, likeledes når det gjelder innovasjon og entreprenørskap. Til tross for at landet er mindre en Hedmark fylke og omgitt av et fiendtlig nabolag er landet i dag en suksesshistorie.

Likevel, for enhver kristen spiller dette folket og denne nasjonen en rolle som går langt utenpå det vi til nå har nevnt. Bak dette folkets eksistens står Gud, og Han omtaler seg selv som denne nasjonens vokter som verken sover eller slumrer. Flere av Hans navn i Bibelen er knyttet til dette folket, vår Gud, universets skaper er Israels Gud.

Det er tre hovedområder hvor Gud arbeider her i verden; dette er Israel, menigheten og høsten. Jesus sier «Frelsen kommer fra jødene» Joh 4.22, likeledes sier Han «På denne klippe vil Jeg bygge min menighet» Matt 16.18 og «Høsten er i sannhet stor, men arbeiderne er få. Be derfor høstens Herre at Han vil drive arbeidere ut til sin høst.» Luk 10.2. I Guds store plan er disse tre vevd sammen på uløselig vis. Vår Gud er Israels Gud, menighetens Hode og høstens Herre.

Bibelen bruker 11 kapitler på de første 2000 årene av menneskets historie. I løpet av disse kapitlene slås det fast noen fundamentale sannheter: Bibelens Gud er Gud, Han er skaperen, Han er god, mennesket er skapt i Guds bilde til felleskap med Ham, mennesket gjorde opprør og vendte Gud ryggen, mennesket uten Gud er en fortapt skapning. Disse grunnleggende sannhetene eksponeres i løpet av Bibelens første kapitler.

I kapittel 12 møter vi Abram, senere Abraham. Med ham endres Bibelens historiebeskrivelse, vi zoomes inn på ham og hans etterkommere. Gud gir Abraham løfte om et land, et folk og «i deg skal alle slekter på jorden bli velsignet». Paulus kommenterer dette slik: «Og da Skriften forutså at det er av tro Gud rettferdiggjør folkeslagene, forkynte den evangeliet for Abraham på forhånd: I deg skal alle folkeslag bli velsignet» Galaterne 3.8. Det er fantastisk å se at fra begynnelsen av denne nasjonens eksistens ligger Guds redningsplan for en fortapt menneskehet innvevd.

I 1. Mosebok kapittel 15 leser vi om hvorledes Gud ensidig inngår en pakt med Abraham. Denne pakten innebærer en utvelgelse av dette folket som ikke noen annen etnisk gruppe eller folkeslag er gjenstand for. Her står Israel i en særstilling. Ikke at de er høyere elsket av Gud, men de står som folk i et særskilt kall. Det er dette Romerbrevets 11. kapittel vers 29 refererer til:

«For Guds nådegaver og kall kan ikke tas tilbake». Guds hensikt er å bruke denne nasjonen som et redskap i Hans hånd til frelse og velsignelse for verden. La det være klinkende klart, Gud elsker alle mennesker like høyt. Det er nettopp på grunn av denne kjærligheten at Israel er brakt til eksistens.

Historien om Israel er historien som begynte med en menneskehet som levde uten Gud, uten håp fortapt i mørke. Så griper Gud inn i historien, gjennom Abraham, og dette folket vil Gud hente hjem en familie av Hans barn fra alle stammer og folkeslag som skal være sammen med Ham for evig. Denne historien pågår fortsatt. I denne historien tjener både Israel og menigheten i et kall som handler om evigheten for menneskeheten.

Bibelen er på mange måter en lukket bok inntil Guds Ånd åpner den slik som Salme 119.130 sier det: «Når Dine Ord blir åpne gir de lys.» Vekkelser opp igjennom kirkehistorien har vært preget av at Guds Ånd har gitt ny forståelse og åpenbaring av ulike sider av Guds ord. Dessverre har Bibelens forståelse av Guds kall og utvelgelse for det jødiske folk i stor grad ikke blitt forstått i menigheten gjennom nesten to tusen år. Tvert imot har den vært preget av vranglære som erstatningsteologi­, som har åpnet for fiendskap og forakt mot dette folket. Menighetens historie på dette området er trolig det mørkeste kapittelet i vår kirkehistorie.

Uten dette folket hadde Jesus ikke blitt født, Bibelen ikke blitt skrevet, menigheten ikke eksistert og vi ville alle fortsatt levd uten Gud og uten håp i denne verden som fortapte sjeler. Det er dette som er bakteppe når Paulus i Romerbrevet kapittel 15 og vers 27 sier at vi «står også i gjeld til dem».

Det er denne forståelsen som i dag er i ferd med å bre om seg i menigheten globalt. Menigheten er i ferd med å omvende seg bort fra et hovmod og en arroganse som Skriften advarer mot: «Ros deg ikke ovenfor grenene! Men dersom du roser deg, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg.» Rom 11.18

Det er trolig første gang i kirkens historie at millioner av troende har kommet til en dyp erkjennelse av takknemlighet til det jødiske folk. I dag er det kristne over hele verden som ber for, velsigner og står med dette folket. Endelig er vi i ferd med å forstå hvilken nøkkelrolle denne nasjonen spiller i Guds store plan!

Les reaksjoner på denne artikkelen