BEDRE: Det er interessant å registrere at mens situasjonen i Midtøsten aldri har vært så turbulent som i dag, er forbindelsene mellom Israel og nabostatene Egypt og Jordan bedre enn på lenge, skriver Hans Fr. Grøvan. På bildet ser vi palestinernes president Mahmoud Abbas, Israels statsminister Benjamin Netanyahu, Jordans kong Abdullah og Egypts tidligere president Hosni Mubarak.  Foto: Susan Walsh, AP Photo/NTB scanpix

Israel i et sikkerhetspolitisk perspektiv

mandag 5. februar 2018

Samfunn

Faktisk er Israel blitt en viktig alliert og samarbeidspartner til Egypt i kampen mot terror- og opprørsgrupper.

En hver stats hovedoppgave er å beskytte sine innbyggere mot trusler fra ytre fiender. Det er først når en nasjon opplever sin sikkerhet truet at man skaper forståelse og empati for hva trusler om utslettelse og ødeleggelser av land og folk innebærer.

22. juli 2011 ble øyeåpneren for det norske folk i nyere tid med hensyn til hva sikkerhet, beredskap og forsvar betyr. Aldri før i etterkrigstiden er det blitt skapt en slik dyp forståelse av betydningen av et godt forsvar, gode sikkerhetsrutiner og et årvåkent politi.

For Israel har opplevelsen av å være truet av sine naboer vært til stede siden staten ble opprettet for 70 år siden. Det er nærmest umulig å forstå den situasjonen Israel og landets befolkning befinner seg i uten å ha et visst minimum av innsikt i den sikkerhetspolitiske situasjonen Israel lever under.

Visuelt får man en sterk opplevelse av dette når en står på grensepunktene, enten mot Libanon eller Syria og samtidig kan konstatere hvor korte avstandene er fra strategiske grensepunkter til de sentrale befolkningsområder i Israel.

Og med fiender på andre siden av grensa med sterke våpenmakter som Iran i ryggen, skapes en situasjon som ikke bare handler om Israels eksistens, men om en vedvarende uforutsigbarhet og frykt.

For Israel er den største strategiske trusselen i dag Iran. Atomvåpenavtalen USA og de sentrale, europeiske nasjonene inngikk med regimet i Iran, skapte frykt og usikkerhet i Israel. På kort sikt har ikke atomvåpenavtalen med Iran skadet Israel.

På noen viktige punkter har den bidratt til å trekke Iran tilbake noen hakk med tanke på ferdigstilling av sine atomvåpen. Det er gode grunner for å anta at avtalen som ble inngått har gjort vegen til atomvåpen lengre. Det som bekymrer er imidlertid at de fleste av restriksjoner som nå er pålagt Iran, vil opphøre etter en periode på 10–15 år.

Fra det tidspunktet vil Iran igjen kunne befinne seg i en posisjon som gir landet muligheter til å bygge opp en massiv atominfrastruktur som vil være vanskelig å stanse. Foreløpig har landet store økonomiske utfordringer.

Så selv om Iran uten tvil har store ambisjoner om å ta en dominerende regional rolle i Midtøsten, blir landet hindret av en forholdsvis sterk sunnimuslimsk opposisjon i regionen representert gjennom spesielt Egypt, Saudi-Arabia og Irak.

Selv om Irans trussel for tiden kan synes å være noe begrenset overfor Israel på grunn av at landet fortsatt har en veg å gå for å kunne bli en atommakt og merket av en sviktende økonomi, kan dette bildet endre seg i løpet av få år.

I borgerkrigen i Syria har Iran klart å posisjonere seg på en ny måte og skaffet seg et fotfeste landet ikke har hatt tidligere. Hizbolla, godt støttet av Iran, har vært sterkt involvert i krigen i Syria og bidratt til å bygge opp nye brohoder for Iran i Syria.

En konflikt med Hizbolla og Israel vil fort kunne utvikle seg til å bli noe langt mer om Iran og Syria velger å engasjere seg, og utgjør derfor en større risiko enn hva man i utgangspunktet skulle anta. Derfor bør Vesten med USA i spissen tenke nøye gjennom hva de gjør i forhold til Iran de neste årene.

En avtale med Iran som i løpet av forholdsvis få år kan gi landet en ny strategisk styrke kan utvikle seg til å bli noe langt mer enn bare en trussel for Israel, ja, egentlig kan den bli en trussel for hele verdensfreden.

Så er det interessant å registrere at mens situasjonen i Midtøsten aldri har vært så turbulent som i dag, er forbindelsene mellom Israel og nabostatene Egypt og Jordan bedre enn på lenge. Faktisk er Israel blitt en viktig alliert og samarbeidspartner til Egypt i kampen mot terror- og opprørsgrupper.

Selv om ikke det er formelle diplomatiske forbindelser mellom Israel og Saudi-Arabia, har også disse to landene felles interesser i å avskjære Iran fra å bli for dominerende i regionen. Om det daglig uttrykkes hat overfor Israel fra Saudi-Arabias side, er det likevel relasjoner som bygges under overflaten som et resultat av en felles ytre fiende.

En vedvarende situasjon med truende naboer hvor Iran framstår som den klart mest utfordrende av dem alle, skaper forståelse for at Israel er nødt til å lene seg på egen militær styrke.

Ingen tvil om at Israel fortsetter å være den klart sterkeste og mest teknisk avanserte militærmakt i Midtøsten med ekstrem høy kvalitet på både sine offensive og defensive kapasiteter.

Så er det interessant å merke seg sammenhengen mellom Israels militære kvaliteter, den relativt sterke og stabile økonomien og den framskutte posisjonen landet har på høyteknologi.

Det trygger Israels innbyggere, men det virker også som en magnet for andre land i et sterkt ønske om å knytte økonomiske og teknologiske bånd til dette landet.