IMMIGRANTER: Fra Israel ble etablert i 1948 og frem til i dag har det kommet omtrent tre millioner immigranter, skriver Jørund Rytman. 
  Foto: Nir Elias, Reuters/NTB Scanpix

Israel – en integreringssupermakt

fredag 10. juni 2016

Samfunn

Kan Norge lære noe av Israels erfaring når det gjelder integrering?

Det første som slo meg da jeg kom til Israel for første gang var mangfoldet som finnes der. Israel har bare har 8,5 millioner innbyggere og er et område på størrelse med et norsk fylke.

Men over 70 nasjoner er representert, og to tredjedeler av israelere er enten selv immigranter, eller har foreldre eller besteforeldre som er det. I Norge er integrering av immigranter og flyktninger et hett tema, og for meg som politiker er det interessant å se hvordan Israel har løst denne oppgaven.

Fra Israel ble etablert i 1948 og frem til i dag har det kommet omtrent tre millioner immigranter. Brorparten kom nesten tomhendte, og de fleste var også kommet fra ikke-vestlige land, uten noen erfaring med å leve i et liberalt demokrati, og ofte traumatisert etter krig og undertrykking. Bare i årene 1948-51 kom det 600.000.

Disse var enten Holocaust-overlevende fra Europa eller flyktninger fra i Midtøsten og Nord-Afrika. Israel var på dette tidspunktet et fattig land på bare 800.000 innbyggere, som dermed ble nesten fordoblet på tre år. Da Sovjetunionen falt, kom det 400.000 immigranter på to år.

Det har ikke vært en problemfri historie. Man hører stadig om diskriminering og urettferdig behandling basert på opprinnelsesland. Men alt i alt har det vært en suksess. Førstegenerasjonsisraelere er en viktig del av det israelske samfunnet. Faktisk er både innvandrings- og integreringsministeren, og direktøren i integreringsdepartementet selv immigranter fra henholdsvis Russland og Syria.

Nettopp den massive immigrasjonen er en av hemmelighetene bak det israelske gründermiraklet, hevder forfatterne av boka «Start-Up Nation». Israel er det landet i verden som har flest teknologiske oppstartsbedrifter per innbygger. Immigranter er av risiko-takere av natur. De er rede til å bryte opp og starte på nytt i et helt annet land. Den samme egenskapen trenger en gründer.

Mange vil kanskje trekke frem den arabiske minoriteten som utgjør 20 prosent av Israels befolkning som et motargument på at landet kan integrering. Men faktisk er den arabiske befolkningen godt representert i alle samfunnslag og yrker.

De er faktisk den best utdannede arabiske befolkningen i Midtøsten, og mange har prestisjejobber som leger og advokater. Det var for eksempel en arabisk høyesterettsdommer som i sin tid dømte den tidligere presidenten Moshe Katzav til fengsel.

Den israelske ambassaden i Oslo hadde for noen år siden en ambassadør som var druser, mens hans nestkommanderende var kristen araber. I den israelske nasjonalforsamlingen Knesset er det 13 medlemmer fra den arabiske minoriteten, spredt over forskjellige partier.

Selv om de fleste arabere identifiserer seg sterkt med palestinerne, oppgir likevel 65 prosent at de er stolte eller svært stolte av å være israelere i en spørreundersøkelse fra 2015. 86 prosent av israelske jøder oppgir det samme.

Hva har gjort den massive innvandringen til en suksesshistorie?  Den viktigste faktoren er trolig at immigrantene har hatt en jødisk identitet. De kom til Israel fordi de som jøder ville være en del av den jødiske staten.

En annen faktor er at både de israelske myndighetene og befolkningen for øvrig har lagt til rette for at de nye landsmennene skal kjenne seg hjemme. Integrering er en statlig prioritet, og staten sørger for bolig, hebraisk-opplæring, utdanning og yrkesopplæring. Den anerkjente Ulpan-metoden ble utviklet for å lære immigrantene hebraisk dagligtale på kortest mulig tid. Metoden har blitt kopiert av andre, brukes i samisk-opplæring her i Norge.

Integrasjonssentre er en viktig del av mange immigranters nye liv. Her kan de bo i inntil to år etter ankomst. Disse er ment å være et hjem der man gradvis venner seg til livet i det nye landet, og der man lærer om språk og kultur. Det er også barnehager og yrkesopplæring her. En slik mye overgang er særlig viktig for ungdom, og de som kommer fra utviklingsland.

Tjenestegjøring i det israelske forsvaret, som er obligatorisk for nesten alle israelere, er nok også en av hovedårsakene til at unge immigranter raskt blir en del av samfunnet. Ungdom fra alle befolkningsgrupper i Israel sveises sammen i den to til tre år lange tjenesten. Følelsen av at man bidrar til å beskytte samfunnet, og at man blir akseptert, er nok også en viktig faktor.

Kan Norge lære noe av Israels erfaring når det gjelder integrering? Israels eksempel viser tydelig at politikerne må ta ansvar. Integrering går ikke av seg selv. God språkopplæring er en nøkkel, men det er også viktig man utdannes i et fag som kan bruke i det nye landet.

Men ikke minst er det viktig å skape en følelse av tilhørighet og identitet. Kanskje kan man etablere integreringssentre i Norge som en myk overgang for nye nordmenn?