TIL KYPROS: Et israelsk par har reist til Kypros for å gifte seg. De fleste israelere ønsker borgelig vigsel, men dette er lite aktuelt så lenge de ortodokse små­partiene sitter i regjering.
  Foto: Petros Karadjias, AP / NTB scanpix

Ikke lett å gifte seg

tirsdag 10. oktober 2017

Samfunn

Hvert år drar tusenvis av israelere til Kypros for å gifte seg.

Veien snor seg oppover og oppover. Vi har lagt den lille arabiske landsbyen bak oss og fortsetter opp den bratte skråningen. Kan vi være på rett vei?

Da vi nesten er på nippet til å snu, oppdager vi det lille treskiltet som peker til venstre «Maj’da». Jo, da er vi på riktig vei likevel. Men vi er ikke framme før veien ikke går lenger.

Her, helt øverst, med en storslått utsikt over landsbyen Ein Rafa (Rafas kilde) og Judeas berglandskap ligger restauranten Maj’da. Her skal vi spise middag.

Om veien til Maj’da er både krokete og bratt, er det ikke noe hinder. Her kommer israelere av alle slag iløpet av helgen for å nyte et utsøkt kjøkken og en flott utsikt.

Mens nesten alle restauranter i Jerusalem stenger når det lir mot helg, åpner Maj’da sine dører. Restauranten er faktisk kun åpen i helgene, fra torsdag til lørdag. Men hva er hemmeligheten bak suksessen her på åskammen over Ein Rafa?

Maj’da er kjent for sitt utsøkte kjøkken. Det har hentet inn det beste fra både jødisk og palestinsk kokekunst. Her kan man nyte havets frukter eller deilig lammestek, hjemmelagede patéer og ovnsbakte retter; og til dessert arabiske «kenafe»-kaker og jødiske ostekaker, for bare å nevne noe fra menyen. Jeg bestiller reker i falaffel, frityrstekte reker servert som falaffelkuler.

Da solen er i ferd med å gå ned over Ein Rafa og de siste strålene faller på minareten nede i landsbyen, kommer Maj’das eier og slår av en prat ved bordet vårt. Han er åpen og hyggelig og svarer villig på spørsmålene våre.

Jeg drister meg til å spørre om alkoholserveringen. Dette er tross alt en muslimsk landsby. Han svarer ganske så avslappet at imamen i moskeen her er en yngre fetter av ham. Så enkelt var det altså å forandre muslimsk alkoholpolitikk.

Vi spør videre om hemmeligheten bak den spennende menyen. Yakub, Maj’das eier, forteller at han er født i denne landsbyen og kjenner godt til det palestinske kjøkken; hans kone derimot er jødinne, og hun har lært å lage mat av sin marokkanske bestemor.

Sammen med sine tre barn bor de her i det store huskomplekset som er omringet av en stor frukthage, og med restauranten Maj’da i første etasje.

Israelere er kjent for sin «hutspa», direkte tale, som kan være på kanten til det uhøflige mange ganger – og min mann spør freidig: «Hvor lenge har dere vært gift»? Yakub betrakter oss et øyeblikk før han svarer: «Vel, gift i juridisk forstand er vi ikke.

Men vi har da holdt sammen i 25 år.» «Du vet», la han til, «jeg er muslim og hun er jøde. Det var ingen som ville vie oss, hverken imam eller rabbi. Og penger til å dra utenlands hadde vi ikke den gangen…»

Da vi etter en lang prat og et smakfullt måltid setter oss i bilen og snirkler oss nedover ås­ryggen igjen med kurs for Jerusalem, tenker jeg på «herr og fru Maj’da» som ikke fikk giftet seg selv om de gjerne ville.

De hadde funnet kjærligheten på tvers av religiøse skillelinjer. Det straffer seg, spesielt i et land som Israel som kun har religiøs ekteskapsinngåelse.

Derfor kan jøder i Israel kun gifte seg med jøder, muslimer kun med muslimer og drusere bare med drusere. Er du kristen i Israel, er bildet enda mer komplisert. En katolikk kan gifte seg med en katolikk, og en ortodoks med en ortodoks, og armenere med armenere.

Men om en skulle tilhøre det protestantiske eller evangelikale mangfoldet, er det ikke fullt så enkelt. For retten til å vie dem, forsvant da engelskmennene takket for seg i Midtøsten i 1948.

Så siden 1948 har det ikke vært lett for evangelikale statsborgere i Israel å gifte seg. Det vil si at noen utvalgte protestantiske kirker har fått en slags tillatelse til å vie av israelske myndigheter.

Men problemet er at vigselsattesten egentlig ikke er rettsgyldig. Om et par skulle ønske å skille seg, så kan de ikke det fordi vigselsattesten ikke er «gyldig nok» for det israelske innenriksdepartement.

De kan slik sett gifte seg, men ikke skille seg. Det er hva vi her i Israel ofte kaller «midtøsten logikk», forstå det den som vil. Nå har selv israelske myndigheter begynt å forstå at denne situasjonen er uholdbar, og de har nylig fremmet et forslag for at de som kommer inn under den protestantiske paraplyen, skal få vigselsrett i Israel.

Jeg var nylig på et møte i EAI (Evangelical Alliance Israel) der saken ble drøftet. Nå er saken satt på kartet og det er bare å vente med stor tålmodighet på bedre tider også for Israels evangelikale.

Men om evangelikale i Israel nå snart kan se lysere på fremtiden, er det langt fra tilfelle for Jesus-troende jøder. Nylig er et par der begge er jøder ifølge Halacha (jødisk lov) og begge er født i Israel blitt nektet vigsel av rabbinatet.

Rabbineren som skulle vie paret, oppdaget av den unge kvinnen og den unge mannen trodde på Yeshua fra Nasaret som Messias; da ble døren slamret fort igjen. Om de ville benekte sin messinake tro, kunne rabbinatet revurdere søknaden deres.

Om de ikke ville avstå fra sin kjetterske lære, så ble det ingen vigsel … Deres navn ville bli føyd til rabbinatets «svarteliste» over jøder som ikke er «jødiske nok» til at en rabbiner vil vie dem. Denne listen vokser raskt i Israel.

Den inneholder per mai i år, 6787 navn, og hundrevis av nye navn blir lagt til hvert år, Jesus-troende jøder og russiske jøder som ikke klarer å bevise at de er jødiske nok ifølge Halacha, topper listen.

De fleste israelere ønsker borgerlig vigsel, ifølge en ny undersøkelse. Og hvert år drar tusenvis av israelere til Kypros for å gifte seg. Men så lenge de ortodokse småpartiene sitter i regjering, er det lite håp om forandring her i Israel. Så enn så lenge – må en passe på «hvem en blunker til …»