Et rom med jødisk utsikt

Det er shabbat ettermiddag, og vi er invitert til et jødisk-israelsk ektepar vi nylig har blitt kjent med. Jeg er alltid litt spent på hvordan samtalen vil bli med mennesker vi er invitert hjem til for første gang.

Vanligvis tar det ikke lang tid før samtalen dreier seg om religion. Israelere flest er ganske nysgjerrige, og de kaster vanligvis ikke bort mye tid på overfladiske høflighetsfraser. For meg som tidligere har bodd en god stund iFrankrike, var det en brå overgang fra den franske høflighet til den israelske «hotspa», en direkte og rett på sak-holdning.

Denne israelske oppførselen kan virke nesten uhøflig sammenlignet med fransk og nok også norsk oppførsel.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

LES:Israels mur skaper norsk kirkebråk

Slik gikk det denne gangen også. Siden jeg var den eneste ikke-israelske og ikke-jødiske blant oss, var det jeg som ganske raskt ble bombardert med spørsmål som «Hva gjør du i Israel»? og da er fortsettelsen gitt: «Hva er Caspari senter for jødiske og bibelske studier?» «Hva er messianske jøder?» «Er ikke jøder som tror på Jesus en umulighet?» «Min far var ateist, men han var klar i en sak, og det var at han ikke trodde på Jesus.»

Så var religionsdebatten i gang for noen stive timer denne shabbats ettermiddagen: «Jeg har ingenting imot Jesu» (Jesu er en talmudisk skrivemåte for Jesu navn. Det kan umiddelbart høres ut som en forkortelse av navnet, men det er et akronym, ordet består av tre hebraiske bokstaver som er en forbannelsesformel som betyr måtte hans navn bli slettet ut).

Han betraktet meg et øyeblikk, og så rettet han på seg selv og sa: «Jeg har ingenting imot Yeshua» (Yeshua er det hebraiske navnet for Jesus).

Han fortsatte. «Jeg tror Yeshua var et fantastisk menneske, han var kanskje en av de største jødedommen har fostret. Kanskje burde vi jøder ta ham tilbake. Men», sa han med sterkt ettertrykk, «jeg er imot hva som er gjort i Hans navn. Hvordan de som opp gjennom historien trodde på ham, misbrukte hans navn.

Han levde som en jøde blant jøder, men dere har gjort ham ugjenkjennelig for oss. Dere kristne har gjort ham til noe annet slik at vi ikke kjenner ham igjen. Hans virkelige ansikt er blitt skjult for oss».

Jeg går vanligvis ikke i forsvar når jeg hører slike uttalelser. Jeg lar dem snakke ut. Og jeg ser at det er godt for dem å få sagt dette.

Etter at jeg medgir at de har rett i mye av anklagene de kommer med, roer samtalen seg litt. Jeg er smertelig klar over kirkehistoriens mange blodige kapitler. Og fra deres synspunkt, fra deres rom med jødisk utsikt, har vi som bærer navnet «kristne» mye å be om tilgivelse for.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg tar del i deres smerte. Jeg føler at jeg er i kontakt med «the heart and soul of Jewish memory» – i berøring med hjerte og sjel i jødisk hukommelse. Uttrykket er hentet fra den jødiske filosofenElie Wiesel, og det blir brukt i reklametekster for Yad vaSHem, holocaustmuseet her i Jerusalem.

LES:Israel-reformasjon

I jødedommen snakker man ofte om at Gud kan skjule sitt ansikt. Men ved tidens ende vil han åpenbare sitt ansikt for sitt folk.

Min bønn er at vi som er bærere av Hans navn, vil være blant dem som ikke kludrer til Hans ansiktstrekk, men være blant dem som hjelper hans folk til å se Gud – i Jesu ansikt.