HJEMLAND: Siden det var Guds vilje at de innfødte skulle fordrives ved erobringen av Kana’an, må vi tro at det er den samme Guds vilje som gjør seg gjeldende i dag. Kana’an har helt fra begynnelsen av vært gitt jødene som deres hjemland, skriver Per Haakonsen. 
  Foto: Illustrasjonsfoto: Scandinavian Stockphoto

Guds finger i historien

Author picture

mandag 10. august 2015

Samfunn

Det største som har skjedd i vår tid er at Herren samler sitt folk i fedrenes land. Dette er profetert i Skriften, men altså i vår tid skjer det. Etter to tusen år i eksil er jødene begynt å vende tilbake til sitt hjemland.

Det er all grunn til å se jødenes tilbakekomst som Guds finger i historien. Det skjer noe som er besluttet i Guds råd. For bedre å forstå det som skjer, må vi si noen ord om det vi kan kalle en kristen historieforståelse.

En kristen historieforståelse har som kjerne å erkjenne Kristus og hans makt og vilje i historien. Vi tror på en Gud, som efter sitt evige råd, styrer historiens gang. Innholdet i dette rådet er synd og nåde, dom og frelse, forkastelse og antakelse. Gud stiller seg til oss på samme måte som vi stiller oss til ham.

Den dom som rammet Israel etter at de korsfestet sin Messias, resulterte i straff og adspredelse. På en måte ble Israel en forkastet slekt. Men Herrens vrede varer ikke til evig tid. «For ikke til evig tid går jeg i rette, og ikke for alle tider er jeg vred.» (Jes. 57.16) Tiden synes å ha en sonende virkning, for Herren «gjemmer ikke på vrede for evig». (S.103.8)

I og med at Herren på nytt samler jødene, er vi over i antakelsens fase. Han samler sitt folk for å gjøre noe nytt. Alt skjer til sin tid.

For bedre å se Herrens finger og forstå det som skjer, er det nødvendig å se sammenhengen i historien. Det vil si, det er nødvendig å se analogien i det som skjer. For det skjer egentlig aldri noe virkelig nytt under solen. Det som skjer, har skjedd før. Det er bare tiden og omstendighetene som forandrer seg. Oppgaven for en kristen historieforståelse blir derfor å finne parallellene, likhetene med tidligere tiders hendelser.

Jødenes tilbakevending av i dag har sin åpenbare parallell i den første innvandring til Kana’ans land på 1400-tallet før Kristus. På samme måte som Josva ledet folket inn i det lovede land, vandrer jødene av i dag på nytt inn i det land som Herren har gitt dem.

En annen åpenbar likhet er at det landet som jødene første gang kom inn i, var bebodd. Bibelen lister opp en lang rekke folkeslag som bodde i Kana’ans land. Det var Guds vilje at alle disse folkeslag skulle drives bort. Det leser vi om flere steder både i Mosebøkene og Josvas bok.

På samme måte var Palestina bebodd da jødenes innvandringen for alvor tok til på slutten av 1800-tallet. I henhold til tyrkiske kilder bodde det i overkant av 500.000 mennesker i Palestina, hovedsakelig arabere. Palestina omfattet både Jordan og deler av Syria og Libanon.

Jødene kjøpte opp jord, drev landbruk og kom i konkurranse med araberne. Disse mislikte sterkt deres nærvær, og allerede i 1891 ble den jødiske innvandring innklaget til sultanen i Konstantinopel.

En fordrivelse, om vi skal bruke det uttrykket, kom først med krigene i 1948, 1967 og 1973. Men «fordrivelsen» hadde sin hovedforklaring i at araberne flyktet for å unngå krigshandlinger. Men virkningen var den samme som på Josvas tid, den innfødte befolkning flyktet til fordel for jødiske bosettere.

Den åpenbare historiske parallellen er: erobring og fordrivelse. Og siden det var Guds vilje at de innfødte skulle fordrives ved erobringen av Kana’an, må vi tro at det er den samme Guds vilje som gjør seg gjeldende i dag. Kana’an har helt fra begynnelsen av vært gitt jødene som deres hjemland. Og dersom den innfødte befolkning – nå palestinere – ikke vil bøye seg for israelsk overhøyhet, må de fordrives. Akkurat som første gang.

Så vet vi at ikke alle er enige i et slikt resonnement. Da Gro Wenske i fjor høst presenterte en tilsvarende konklusjon, ble det er ramaskrik, også i den kristne dagspressen. I humanitetens navn gikk det ikke an å ha slike meninger, het det. Men da må vi spørre oss selv hvor humant det var da israelittene gikk inn i Kana’an første gang og enten drepte eller fordrev befolkningen? Like fullt var det Guds vilje.

Når mange teologer og kristne ikke finner frem her, er det fordi de ikke tenker som Bibelen tenker. Vi former Gud i vårt eget bildet og ikke i Bibelens bilde. Når vi forestiller oss Gud som en barmhjertig og nådig Gud, legger vi i dette rent menneskelige betraktninger. Vi utstyrer Gud med de samme egenskaper som vi selv har, og disse ligger humanetikken nær. Bibelen advarer oss mot dette: «For deres tanker er ikke mine tanker og deres veier er ikke mine veier» leser vi hos Jesaja (Jes 55.8).

Tenker vi som verden tenker, forblir Guds åpenbaringshistorie en lukket bok. Det er en avgrunn mellom de forestillinger vi gjør oss, og de tanker som tenkes i Guds råd. Humaniteten og fornuften og den menneskelige moral kan ikke fatte Gud og hans rettferdighet. «For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker.»

Når kristne aviser og kristne ledere reagerer som de gjør, viser det bare hvor stor mangel på bibelinnsikt det er iblant oss.

Samarbeid og forsoning er humanismens verdier. Men de kommer en ikke langt med når vi skal forstå Guds finger i historien. Aller minst gjør vi det når det gjelder konflikten i Midtøsten. De skaper ingen forståelse for det som skjer og hvorfor Gud Herren handler som han gjør.

Når jødene kommer tilbake til fedrenes land, er det fordi at dette folket på nytt skal spille en avgjørende rolle i Guds frelseshistorie. Det fiendskap som araberne reiser, blir et hinder for dette. Derfor blir den konflikten vi ser i Midtøsten, dypest sett å forstå som en åndskamp. Gud vil skape noe nytt, når han samler sitt folk. Satan vil forhindre dette. Det er konfliktens kjerne.

Mer debatt: Her er de siste 100 publiserte meningsinnleggene i Da