JAPAN: Min reise til Japan ble ikke bare et møte med japanske kristne, men det ble også et møte «med et lite stykke Norge». En gang var norsk misjon sterkt inne på de ­japanske øyer. Tidene har forandret seg, og det er nok slik det skal være. Japanerne tar nå selv over, men de norske sporene finnes fortsatt, skriver Elisabeth E. Levy. Bildet er fra en kirke i det nordøstlige Japan.  Foto: Hiro Komae, AP Photo / NTB scanpix

Kristne i Asia søker sine jødiske røtter

mandag 4. desember 2017

Samfunn

«Hør Israel», slik lyder det hver søndag i denne kirken i Tokyo, og også i mange andre japanske menigheter.

Caspari-senteret i Jerusalem har mange støttespillere, men det er en som skiller seg litt ut, og det er organisasjonen «A Bridge between Zion and Japan» (en bro mellom Sion og Japan) som har sin base i Øst-Asia.

Jeg hadde aldri før vært i Asia, og jeg hadde ikke et klart bilde av hva som ventet meg i øylandet da jeg i november besøkte Wakayama, Osaka og Tokyo.

På Caspari-senteret i Jerusalem har vi hatt to volontører fra Japan det siste året, og jeg skulle blant annet besøke deres sendemenighet. Volontørene laget et lite hefte til meg med nyttig informasjon om Japan før jeg satte meg på flyet med kurs mot Solens land.

Den første del av konferansen i Japan fant sted i Wakayama, med etterfølgende Asia-Forum i Osaka og Tokyo. Til konferansen kom det foruten 30 deltakere fra utlandet, ca 100 japanske prester og menighetsarbeidere.

På den første dagen av konferansen, som fant sted i den lutherske kirken i byen i Wakayama, kom menighetens prest bort til meg. Han hadde fått høre at jeg opprinnelig var norsk, selv om det sto «Israel» på navneskiltet mitt.

Da fortalte han meg at denne lutherske menigheten i Wakayama var startet av norske misjonærer. Det var unektelig en spesiell følelse; første gang i Japan og jeg trådde inn i en «norsk luthersk japansk kirke». Så langt hjemmefra, men likevel føltes mye plutselig så nært.

Dagen begynte med lovsang på japansk og på hebraisk. Forsamlingen sang hebraiske sanger jeg godt kjente til fra menighetene hjemme i Israel. Det var lite å si på den hebraiske uttalen til det japanske lovsangsteamet. Jeg lurte en stund på hvor jeg egentlig befant meg. Men jeg var vitterlig i en japansk «norsk» luthersk kirke der lovsangen ljomet på hebraisk.

Men den kanskje største overraskelsen kom i pausen. En gruppe kinesere kom raskt bort til meg da de så at det sto Israel på navneskiltet mitt. De begynte å snakke med meg på flytende hebraisk. Jeg spurte overrasket om hvor lenge de hadde bodd i Israel siden de snakket så godt hebraisk.

Jeg undret meg over svaret da de fortalte at de kun hadde besøkt Israel en gang. «Så hvordan og hvorfra er hebraisken deres?» spurte jeg noe vantro. Disse kineserne elsket Israel og det jødiske folk, og deres tjeneste besto i å motta israelske turister, vanligvis «backpackere» på tur etter avtjent militærtjeneste.

De hadde åpnet et herberge de kalte «Bet shalom» (Fredens hus). Der kunne unge israelere og andre få gratis overnatting og mat, og guidede turer. Hemmeligheten bak språket var at svært mange israelere finner veien til Kina og Fredens hus. Der blir de møtt med åpne armer og ekte kjærlighet til det jødiske folk, – og hebraisktalende kinesere.

Kinesere som ønsker israelere velkommen står i skarp kontrast til en artikkel jeg nylig leste i Jerusalem Post. Den var om et gjestehus i Polen som nekter å motta jøder under sitt tak.

På et stort banner foran gjestehuset står det: «Inngang forbudt for jøder». Disse kineserne, derimot, ser det som sitt kall å motta jøder. De elsker jøder og israelere, men landet Norge hadde noen av disse kineserne aldri hørt om...

På konferansens siste dag i Tokyo kom en beskjeden japansk kvinne bort til meg og spurte forsiktig om jeg var fra Norge. Hun fortalte at hun og mannen var kommet til kristen tro i Stavanger for mange år siden.

Derfor hadde hun et spesielt forhold til Norge. Turen til Norge hadde forandret hennes liv. Å vitne om Jesus som Messias kjenner ingen landegrenser, hverken i Norge, Israel, Japan eller Kina.

Min reise til Japan ble ikke bare et møte med japanske kristne, men det ble også et møte «med et lite stykke Norge». En gang var norsk misjon sterkt inne på de japanske øyer. Tidene har forandret seg, og det er nok slik det skal være. Japanerne tar nå selv over, men de norske sporene finnes fortsatt.

På min siste dag i Japan, som var en søndag, var jeg invitert til en kirke i Tokyo. Jeg ble møtt av et vennlig japansk pastorpar, og en menighet som visste svært mye om Israel, inkludert Caspari-senteret.

Men stor var min forbauselse da menigheten midt i gudstjenesten stemte i «Shem’a Israel, Adonai Eloheinu, Adonai echad» – «Hør Israel, Herren vår Gud, Herren er en» – den jødiske trosbekjennelse.

«Hør Israel», slik lyder det hver søndag i denne kirken i Tokyo, og også i mange andre japanske menigheter. Det er slått en bro mellom Solens land og Israel, mellom Japan og Zion.