Tid for et nytt kalifat?

Det var ikke Abd al-Wahhab som la grunnen til det nåværende, groteske terrorveldet under navnet Islamsk Stat. Grunnen ble lagt fem hundre år før, og grobunnen for dagens islamister har således hatt en betydelig lengre utviklingstid.

Det begynte på 1300-tallet! Ikke på 1800-tallet, slik den britiske forfatteren og islam-kjenneren Karen Armstrongforfekter i New Statesman (27.11.2015). Det var ikke Abd al-Wahhab som la grunnen til det nåværende, groteske terrorveldet under navnet Islamsk Stat. Grunnen ble lagt fem hundre år før, og grobunnen for dagens islamister har således hatt en betydelig lengre utviklingstid.

DEBATT:Ved et veiskille

Artikkelen fortsetter under annonsen.

De renes lære er med andre ord modnet. Det gir en ideologisk tyngde til «Daesh» – somIS kalles i arabisk språkdrakt. Det dreier seg om en ideologisk tyngde og en moralsk rettferdighetsfølelse, hvis styrke og omfang ennå ikke er gått opp for oss. Vi lever i våre overmette, vestlige samfunn, hvor wahhabismens forhatte modernitet utfolder seg daglig – som en selvfølge.

Vi kan gråte – eller le høyt og skingrende – av det primitive barbari vi har sett de siste par årene i Midtøsten. Men verdens sunni-befolkning, majoriteten blant muslimer, ler ikke høyt av fenomenet IS. Svært mange støtter dem – og nesten like mange respekterer dem. Av den totale muslimbefolkningen i verden er 87–90 prosent sunni-muslimer, ifølgePew Research Center. De fleste shia-muslimer (mellom 68 og 80 prosent) bor i fire land: Iran, Pakistan, India og Irak. Det har tatt over 700 år å rotfeste de ondeste utvekster avprofeten Muhammeds lære.

Hvilket er med på å forklare standhaftigheten og styrken i den utbredelse IS har fått både i Midtøsten og i mange vestligesalafist-samfunn, hvor det «renhetsdyrkende», imperialistiske og krigerske jihad-fenomenet nå vokser seg sterkere dag for dag.

Det var ikke ørkenkrigeren Ibn al-Wahhab, men «den lærde» Ibn Taymiyyah (1263–1328), som først erklærte krig mot alt som smakte av shia-islam, sufisme og gresk filosofi. Taymiyyah var renhetens første store talsmann etter Mohammed.

Som Hege Storhaug så riktig har beskrevet det, var det Medina-skolen som ble stående som den rette lære i denne tradisjonen på 1300-tallet. IkkeMekka. Ørkenkrigere som Taymiyyah og Wahhab – fem hundre år etter – foraktet moderniteten. Wahhab foraktet det «pompøse, kunstige, tobakksrøkende, hasjnytende trommeslageri» blant de adelige i Egypt og det Osmanske rike, skriver den amerikanske journalisten og forfatteren Steve Coll.

Wahhab var en sann disippel av Taymiyyah. Begge trodde at profetens ti år lange opphold iMedina, frem til Mohammeds død i 632, representerte det ideelle muslimske samfunn – eller den gode tid, som den ble kalt. Det er dette som er salafismen i sitt innerste vesen. Det krigerske opprør for renheten!

MENINGER:Ukritisk islamkritikk

I det sunni-muslimske Pakistan, hvis navn betyr «De renes land» – kan det lett spores sterke salafistiske trekk og en uopphørlig statlig trang til å ta terror i bruk for å nå det religiøse, nasjonale mål. Renheten.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Karen Armstrong hevder at Wahhab og hans beduiner markerte startpunktet. Menjihad-salafistene i islam har hatt mye lengre tid på seg til å rendyrke sin lære. Det tok over 700 år og mange tilbakeslag å nå frem til det fremgangsrike «kalifatet» som IS ufortrødent arbeider på å innføre, i mye større målestokk enn vi har sett hittil.

Ørkenkrigeren Muhammad Ibn al-Wahhab (1703–91) startet den nyere tids videreføring av Taymiyyah-ideologien. Rendyrkingen av Muhammeds lære. Essensen i denne erkjennelsen er skremmende nok. «De rene» tok avstand fra muslimers «dekadente» tendenser 700 år etter profetens død, og deres stammekrigere i Nejd-ørkenen (Saudi-Arabia) herjet som de ville med kvinner og barn for å sette seg i «respekt» i landsbyene. Deres renhet skulle tvinges på fattigfolk med makt – og med sverdet som våpen. Dette var å følge profetens lære.

LES OGSÅ:Arabisk paradigmeskifte?

Slik følger også IS i dag profetens lære. Og de har hatt god tid på seg.

Linjen fra Ibn Tymiyyah til al-Wahhab til «kalifen» i dagens Syria og Irak,Abu Bakr al-Baghdadi, er lysende klar. På tidslinjen er det fire-fem hundre år fra den første til den andre av dem – og deretter bare cirka tre hundre år til den tredje.

De bokstavtro muslimene har alltid hatt god tid på seg. Kalifatet vinker i det fjerne.