Snik-norskifiseringen

Innvandrere tilpasser seg det norske samfunnet i smug.

– Vet du hva de kaller meg i Pakistan? «Norskingen».

Det er noen måneder siden nå. Jeg snakket med en norsk-pakistansk bekjent. Han fortalte meg om et nylig besøk han hadde avlagt til foreldrenes hjemland. Der hadde han virkelig merket hvor norsk han var i tenkemåten, sa han til meg.

– Det er alle de små tingene jeg ikke tenker over til vanlig. Ikke bare fårikål, liksom. Men for eksempel at jeg liker natur, fred og ro, sa han.

Jeg måtte tenke på denne samtalen da jeg leste uttalelsene som innvandrings- og integreringsministerSylvi Listhaug kom for et par uker siden. «Her i Norge spiser vi svin», sa hun i et intervju som dreide seg om hvilke krav man skal stille til innvandrere og asylsøkere. Kommer de til Norge, må de tilpasse seg, var statsrådens budskap.

Som en beskrivelse av virkeligheten er det åpenbart riktig at mange mennesker i Norge spiser svin. Dessuten var ikke poenget til Listhaug at innvandrerne selv måtte begynne å spise svin. De måtte bare akseptere at andre gjorde det, og ikke reservere seg mot jobber der man måtte håndtere servering av svinekjøtt, for eksempel.

Likevel skapte uttalelsene til Listhaug debatt. Årsaken er antakelig at disse uttalelsene bygger på en underliggende forestilling: at mange innvandrere per i dagikke ønsker å tilpasse seg det norske samfunnet. Når statsråden for innvandring og integrering ordlegger seg på denne måten, sender det nemlig et signal til omverdenen: Dette er et problem. Og innvandrerne må selv ta tak i det.

Listhaug er ikke alene om å ha denne oppfatningen. I norsk offentlighet er det en relativt utbredt oppfatning at mange innvandrere ikke ønsker å tilpasse seg det norske samfunnet. Det er også en utbredt oppfatning at mange innvandrere blir mer konservative etter at de kommer til Norge, og at barn av innvandrere ofte blir enda mer konservative enn foreldrene sine.

Ja: Det finnes yngre muslimer som blir mer radikale enn foreldrene sine. Og ja: Det finnes innvandrere som stivner og blir mer konservative etter at de har kommet hit. Men hvis vi ser på forskningen som har blitt gjort, er det ikke dette som er hovedmønsteret. Hovedmønsteret er det min norsk-pakistanske bekjente kunne fortelle om: At innvandrerne blir norske i smug. Selv om verken innvandrere, politikere eller medier snakker så alt for høyt om det.

Man kan avlese dette i forskningen på flere måter. Man kan sammenlikne svarene som innvandrere i Vesten gir på spørreundersøkelser, med svarene folk gir i landene de kommer fra. I omtrent alle slike undersøkelser svarer innvandrerne i Vesten langt mer liberalt og «vestlig» enn folk i landet de kom fra.

Eller man kan gjøre spørreundersøkelser der man følger innvandrere over tid, eller sammenlikner barn med foreldrene deres. Dette har vært gjort i flere europeiske land, og de undersøkelsene viser et liknende mønster: Ungdommer som vokser opp i Vesten tilpasser seg. Og for å ta noen kontroversielle eksempler:Tvangsekteskap er et problem i Norge.

Likevel viser undersøkelser at mange av de pakistanske ungdommene som vokser opp i Norge har mulighet til å velge ektefelle selv. Hvor mange har mulighet til det i Pakistan? Svaret er at det omtrent ikke er noen.Kjønnslemlestelse: I Somalia blir omtrent alle jentebarn omskåret.

I Norge viser derimot undersøkelser at det har skjedd en dramatisk holdningsendring, og at det store flertallet av norsk-somaliere tar avstand fra kjønnslemlestelse.

Kanskje vi bare skal kalle det snik-norskifisering?