Kritikk og respekt
Hvordan bør man kritisere islam, hvis man ønsker å bli hørt?
Hvordan bør man kritisere islam, hvis man ønsker å bli hørt?
Vet du hvorfor jeg tror at muslimer hører på deg når du kommer med kritikk? Jeg tror det er fordi de skjønner at du vil dem vel, Olav.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Det er noen år siden nå. Jeg snakket med en muslimsk bekjent av meg. Vi diskuterte islamdebatten iNorge, og hvordan muslimer reagerte på kritikk. Han jeg snakket med mente å se at muslimer ofte lukket ørene når islam eller de muslimske miljøene fikk kritikk i mediene. Hvis media omtalte et forhold som var kritikkverdig, kunne svaret ofte være at «det er jo bare media som driver på som vanlig, ikke hør på dem».
På denne tiden drev jeg en blogg om muslimer i Norge, der jeg delte erfaringer fra et feltarbeid jeg gjorde i religiøse muslimske miljøer. Ofte skrev jeg positive ting om miljøene jeg ble kjent med. Det var viktig for meg å vise et annet bilde av de muslimske miljøene enn det man ofte møtte i media. Og i de muslimske miljøene så jeg mye som var positivt: Varme. Fromhet. Ønske om integrasjon og aksept i det norske samfunnet. Men i blant skrev jeg kritisk. Det hendte at jeg så ting som jeg slett ikke kunne godta: Imamer som godtok at en mann hadde rett til å disiplinere sin kone gjennom mild fysisk avstraffelse. Uoffisielt flerkoneri, der menn kunne true med å ta seg en kone nr. 2 dersom kone nr. 1 ikke oppførte seg. Negativ omtale av ikke-muslimer. Hvis jeg så slike ting, skrev jeg om det, uten å legge skjul på hva jeg mente.
LES:Islam gir bare spørsmål, men Jesus gav meg svarene
Mange av de som leste bloggen var muslimer. I starten regnet jeg med at de muslimske leserne ville avvise de kritiske tingene jeg kom med. Tross alt: jeg var ikke muslim, så jeg var ikke «en av dem». Hvorfor skulle de da høre på det jeg skrev? Men etter hvert skjønte jeg at en del av kritikken min faktisk nådde inn. I starten overrasket det meg. Men de gangene jeg skrev kritisk, kunne det føre til diskusjoner og endringer internt. Dette hadde også samtalepartneren min merket seg. Han mente at det dreide seg om noe så enkelt som å vise respekt.
Jeg tror folk har forstått at du ikke er ute etter å «ta» oss muslimer. Du løfter fram de bra tingene også. Så når du skriver om noe som er negativt, hører folk på deg, sa han.
Det er noen år siden denne samtalen fant sted. Jeg driver ikke lenger noen blogg om muslimer. Jeg henvender meg ikke lenger direkte til muslimske miljøer, slik jeg gjorde på bloggen. Likevel har jeg aldri glemt samtalen jeg hadde med denne muslimske mannen. Den lærte meg noe om hva som ofte skal til, hvis man ønsker å bli hørt når man kommer med kritikk. Hvis den man snakker med skjønner at du vil dem vel, kan man bli hørt og få gjennomslag. Men hvis den man snakker med får en oppfatning av at du ikke vil dem vel, eller at du ikke har respekt for det de står for, lukker de ofte ørene. Dette gjelder ikke bare i forholdet mellom muslimer og ikke-muslimer. Det gjelder generelt for oss mennesker: Mellom venner, slektninger, kolleger, ektefeller… Vi trenger å føle at andre vil oss vel. Hvis vi føler det, blir vi mer mottakelige for det de har å si.
LES:Trosfrihet er nøkkelen til demokratisering
Men også jeg glemmer dette rett som det er. Når man er akademiker av yrke er det fort gjort å tenke at det er en selv som alltid har rett, og at de som tenker annerledes bare har misforstått. Av de syv dødssyndene, er det kanskje «hovmod» jeg sliter aller mest med. Da må jeg minne meg selv på noe jeg egentlig vet, men som jeg glemmer så lett: Det finnes nesten alltid noe det er verdt å høre på hos den man diskuterer med. Det finnes nesten alltid noe positivt man kan trekke fram. Hvis man husker på det når man kommer med kritikk, blir man lettere hørt. Det er enkelt, men likevel vanskelig: Å vise folk respekt.
