Kirkens dødshjelp

En kristen hjelpe
organisasjon kan ikke forsvare etiske uhyrligheter.

I forrige uke gikkKirkens Nødhjelp ut ogoppfordret KrF til «å kjempe for fattige kvinners rett til helhetlig reproduktiv helse, inkludert retten til trygg abort». Jeg trodde ikke mine egne øyne da jeg leste det.

Generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp omfavner en retorikk som er helt på linje med hvordan hennes sekulære allierte kjemper for fri, selvbestemt abort uten kriterier, etter norsk/vestlig modell.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er absurd at en kristen organisasjon som Kirkens Nødhjelp omfavner denne typen retorikk. Det skulle være umulig for en kristen organisasjon å gå inn for abort.

At nå noen imperialistiske menn og kvinner fra det høye nord skal dra med bistandsmidler – innsamlet i norske kirker! – og pushe fri abort på afrikanske land er intet mindre enn absurd.

I sin bok «Mor Afrika» skriverTomm Kristiansen med tyngde og snert om Norges holdning til fattige land. Han mener at norsk utviklingshjelp er arrogant, preget av troen på at norske løsninger er best.

Jeg siterer fra side 274-275: «Det kraftigste eksemplet er Norges opptreden påFNs befolkningskonferanse iKairo. Her gjør statsministerGro Harlem Brundtland abort til et hovedtema. (...)

Hvem talte hun på vegne av? Kvinnene i den tredje verden har aldri pekt ut abort som et prioritert område. De vil ha rent vann, helsestasjoner, arbeid til mennene, skolegang. Kunnskap. Å vite, å kunne. Det reduserer barneflokkene. (...) Igjen skal den hvite mann – denne gang en kvinne – fortelle svarte, brune og gule hva som er best for dem. (…)

Struttende av stolthet har nasjonen hyllet sin statsminister for sitt uredde oppgjør medPaven og iranske ayatollaher. Men det var ikke de som følte seg tråkket på. Det var adskillige millioner katolske og muslimske hverdagsmennesker som følte kravet fra nord som et angrep på det helligste i livet, selve livet.

Men de er jo katolikker og muslimer, ødelagt av religionens knugende nakketak, umyndiggjort av herskesyke menn i kjortler. Deres liv er gjort til en vandring i dødsskyggens dal av en mektig Herre som vil holde kvinner i bur.

De er underutviklet. De har ikke kommet like langt som oss. De har ikke sett lyset fra nord. Det kjekke, greie sosialdemokratiske samfunn hvor vi alle er enige om at «uønskede barn» bør spares for livet. Uønsket barn? Spør en afrikaner hva det er for noe.»

Artikkelen fortsetter under annonsen.

«Tomm Kristiansens svar springer ikke ut fra en religiøs agenda, men fra mange års reiser over store deler av det afrikanske kontinent og utallige møter med mennesker, fra parlamentsmedlemmet til kvinnen i jordhytta», skriver sokneprest Kathrine Tallaksen Skjerdal iDen norske kirke.

Ut ifra en kristen tenkning om menneskeverdet berører abortspørsmålet liv og død forto mennesker – et stort og et mindre. Skal vi vurdere tiltak for å få ned «dødstallene», må vi snakke både om kvinnens liv og fosterets liv. Begge har et like ukrenkelig menneskeverd og rett til å leve.

SomPer Fugelli sa det i forrige uke: «Menneskeverd er et arvestoff vi blir født med. Denne erkjennelsen – at menneskeverdet er gitt av en Skaper, uten grenser og brøk, uten halveringstid – denne troen må vi gjøre til grunnloven for all politikk.» Det burde - for Guds skyld - også være grunnloven i Kirkens Nødhjelps politikk.

Det er ikke tvil om at ulovlige aborter kan ha grufulle konsekvenser i land med dårlig helsevesen. Imidlertid harWHO vist at det også er mange land med strenge abortlover som har lav abortrelatert dødelighet.

I sin bok ’Kvinners helse på spill’ forklarer Berit Austveg mekanismene for dette; at kvaliteten på helsetjenesten er avgjørende for den abortrelaterte dødeligheten.

Altså kan man få ned dødeligheten knyttet til ulovlige aborter ved å bedre den generelle helsetjenesten, slik at komplikasjoner kan behandles.

Dersom fostre har rett til liv, kan uansett ikke løsningen være å frata fostre enhver rett til liv. Kirkens Nødhjelps ja til «trygge og lovlige aborter» innebærer akkurat dette; at en hvilken som helst kvinne, av hvilken som helst grunn, har rett til å avslutte et annet menneskeliv.

Kirkens Nødhjelp beretter om ekstreme utslag av illegal abort i land med dårlig helsevesen. Men de ekstreme tilfellene kan ikke brukes for å totalt annullere prinsippet om at fostre har menneskeverd.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Utenlandssjef Jan Olav Baarøy i KN skriver: «Når norske menn går til angrep på organisasjonar som Kirkens Nødhjelp, som støtter kvinners kamp om retten til å bestemme over eigen kropp, så går dei i ei felle.»

Her argumenterer Baarøy altså med «kvinners kamp om retten til å bestemme over egen kropp», som om fosteret ikke finnes eller har noen rett til å leve. Abort handler aldri bare om å bestemme over egen kropp.

Det handler like mye om å bestemme over et annet menneskes kropp. Det handler om å bestemme over et annet menneskes liv, og bevisst velge dette menneskets død. Kirkens Nødhjelp går inn for en abortpolitikk som med hundre prosent sikkerhet medfører død.

Som kristne kan vi ikke gå inn for at det skal være tillatt for en hvilken som helst kvinne å ta livet av et annet menneske av en hvilken som helst grunn. Å legalisere drap på ufødte mennesker er å gi menneskets frihet et pervertert og ondt kjennetegn: Den absolutte makt over andre og mot andre.

Pave Johannes PaulII skriver om dette i sin encyklika «Livets evangelium». Han skriver om hvordan abort er noe langt mer enn et individuelt ansvar og noe mer enn en skade påført av enkeltpersoner.

De høye aborttallene kommer av en syndens struktur som kjennetegnes ved at det vokser frem en kultur som ufarliggjør ugjerningene, slik at de til slutt mister karakteren av å være forbrytelser.

Samvittigheten fordunkles slik at man ikke lenger klarer å skjelne mellom godt og ondt, og kvinnen klarer ikke lenger å være «barnets beste forsvarer» slik aborttilhengerne påstår. Denne strukturerte sammensvergelsen mot livet, denne dødskulturen, har kristne en plikt til å kjempe imot over hele verden.

I den gresk-romerske verden var drap på ufødte og nyfødte barn utbredt, og de første kristne gikk helt fra starten radikalt ut mot dette. Her til lands var dette noe av det første Hellig Olav grep fatt i. Gjennom hele kristenhetens historie har abort alltid, klart og entydig, blitt sett på som en etisk uhyrlighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

En kristen hjelpeorganisasjon kan ikke forsvare etiske uhyrligheter. De burde heller påpeke det paradoksale i dagens menneskerettighetssituasjon: I en tid der menneskets rettigheter høytidelig blir proklamert, fornekter man selve retten til liv, både i lovverk og i praksis.

Det er dessverre ikke slik at «kvinnen selv er fosterets aller beste advokat». Hvordan kan man da forklare at det nå foretas 14.000 aborter årlig i Norge? Et slikt argument tar heller ikke høyde for at mange kvinner, både i vårt land og ellers i verden, opplever seg presset til å ta abort.

Dette er kun mulig fordi abort er blitt gjort til en rettighet. Vi vet at millioner av jentefostre i India og Vietnam blir abortert utelukkende fordi de er jenter. Er det også et uttrykk for at kvinnen er «barnets beste advokat»?

Abortdebatten er fylt av vanskelige dilemmaer og avveininger. Ikke noe annet politisk felt inneholder så sterke etiske dilemmaer som abortsaken.

Aldri ellers er to menneskers rettigheter på så inderlig og alvorlig kollisjonskurs som i abortsaken. Som kristne er vi likevel nødt til å fastholde at alle fostre har menneskeverd og en ukrenkelig rett til å leve.

Det er oppsiktsvekkende og sterkt beklagelig at Kirkens Nødhjelp argumenterer på en slik måte at konsekvensen blir et tydelig ja til såkalt selvbestemt abort.

Dermed forlater de et tydelig ja til livets ukrenkelighet fra unnfangelse til naturlig død. De går inn for en dødelig politikk som med hundre prosent sikkerhet medfører død. Det kan jeg ikke være med på å støtte, hverken med penger eller med ord.

Menneskets verdi og verdighet – det erdet abortkampen handler om. I dag er det mer enn noen sinne behov for en kamp for menneskets verdighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi står overfor en enorm og dramatisk konfrontasjon mellom det onde og det gode, mellom død og liv, mellom dødens kultur og livets kultur. Vi befinner oss alle midt i denne konflikten. Vi er alle involvert i den med et ansvar for ubetinget å velge livets side.