Julehåp for mette og redde

«Verden er forandret. Jeg føler det i vannet. Jeg føler det i jorden. Jeg lukter det i luften.»

«Verden er forandret. Jeg føler det i vannet. Jeg føler det i jorden. Jeg lukter det i luften.»

Slik begynner J. R. R. Tolkiens bok «Ringenes Herre». Og i dager derDonald Trump blir president iUSA og de mest solgte langrennsskiene for voksne er smørefrie, er det lett å stemme i; Det er mye i verden som forandrer seg.

Men det som ikke er annerledes er at Norge enda et år har vært det kanskje tryggeste, roligste og mest velstående hjørnet av verden. Samtidig må man være ganske lokalt orientert for å ikke få med seg at frykten stiger rundt oss.

Europas sørlige grenser presses av store folkemengder som risikerer alt for å komme seg til trygghet og velstand. Enda reddere er vel våre kristne brødre og søstre iSyria ogIrak, som enten er på flukt fra eller er fanget som gisler avIS eller andre ekstreme grupper.

Sånn sett minner det litt om Charles Dickens’ beskrivelse: «it was the best of times, it was the worst of times.» Ser vi nærsynt på oss selv er alt som før, vi er trygge og mette. Men ser vi lenger er mange også redde. Kanskje er alt i ferd med å forandre seg, og kanskje forsvinner verden som vi kjenner den?

Akkurat da er det nyttig, både for de mette og de redde å gå inn i den første julen. For også da var både alt som før, samtidig som alt var i forandring.

Det som ikke var nytt var at enda et fattig lite barn ble født av foreldre som verken var gift, etablert eller hadde permisjonspenger fraNav. Akkurat som millioner av andre barn, den dag i dag. Lite, kraftløst og håpløst.

Men samtidig var dette også dager fulle av forandring, frykt og forventning. Livreddekong Herodes så fiender overalt og fryktet en konkurrerende konge som ville styrte han. Mens folket ventet utålmodig på sin revolusjonshelt. En krigerkonge som kunne jage okkupantene ut.

Felles i frykten og forventningen var at man ventet noe kraftfullt og mektig. Noe som kunne endre verden fort og brutalt.

Tilsynelatende slo verken frykten eller forventningen til. Det kom ingen konge, bare et lite barn. Som måtte starte sitt liv som flyktning. Også dette er sant om millioner av andre barn den dag i dag.

Men barnet som kom denne første julen skulle vise seg å bære i seg noe mye mer kraftfullt enn både Herodes fryktet og folket forventet. For han ville ikke bare ta makten i et lite land i Midtøsten. Han ville forandre hele verden.

Og det er akkurat her vi lett kan bli forvirret. For hvis vi ser nærsynt på oss selv så kan det virke som om ikke så mye skjedde. Vi jobber, spiser, hviler, stresser, elsker, krangler og ser på TV. Som den første julen kan vi spørre oss selv: Hvor blir det av denne forandringen?

Men zoomer vi ut, ser vi at forandringen sjelden kommer momentant og aldri kommer som tvang, men den har likevel endret og den fortsetter å endre, alt.

Da Jesus ble voksen sa han det sånn: «Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden.» Ja vi vet. Troen vår kan virke så liten og svak. Hva er den egentlig mot velstand og IS?

Men så legger Jesus til: «Men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster.»

Midt i frykten og metthetens tid skal vi huske: Ingen ville i dag visst hvem den en gang så mektige kong Herodes var, hvis han ikke hadde endt opp som en fotnote i historien om det lille barnet. For ingenting er mektigere, ingenting varer lenger og ingenting er mer håpefullt enn han som forandrer oss alle innenfra.

Julen er feiringen av at dette livet kom, med Jesus Kristus. Og at vårt største håp, midt i frykt, spørsmål og tvil, er at denne forandringen skal skje. Både i oss selv, de vi er glad i. Og ja, til og med i de vi frykter.

God jul!