Illustrasjonsfoto: Ariel Schalit, AP Photo/NTB scanpix

Hva betyr et ord?

søndag 28. januar 2018

Samfunn

Roten til problemet handler rett og slett om gruppetenkning.

Jeg var på et seminar for noen uker tilbake med den kjente fredsforskeren Johan Galtung, som skulle holde et innlegg om rasisme og antisemittisme. Det har vært en del kontroverser rundt hva han mente om dette, men jeg håpet det skulle bli oppklart her.

Det skjedde ikke, snarere tvert imot. Galtung startet med å legge ned noen definisjoner. Om rasisme snakket han om fem raser. Nå skal det sies at samtalen gikk på engelsk, hvor rasebegrepet har litt andre konnotasjoner enn på norsk, men like fullt, det var rart.

Han dro også inn en inndeling i lang- og kortskaller, noe jeg aldri har hørt om utenom eugenikkforskningen i mellomkrigstiden. Nå var han tydelig på at det å tillegge et menneske noen verdier i denne inndelingen i lang og kortskaller, eller de ulike rasene, det var feil og rasistisk.

Men han ga ikke noe godt svar på hvorfor man skulle ha en slik inndeling i det hele tatt.

Så tok han opp antisemittismen. Det var to semittiske folkeslag, arabere og jøder, og det å være imot den ene eller begge var antisemittisk. Jeg prøvde å utfordre ham på dette, men ble avfeid med at jeg holdt på i en norsk debatt og i en norsk kontekst, mens han forholdt seg til verden.

Jeg har brukt litt tid på å se på debatter i andre land også, og nei, det er ikke slik. Det er minst to ulike ting å ta opp her. 1) Semitter er ikke et folkeslag, det er en språkgruppe. Både hebraisk og arabisk er semittiske språk. 2) Men så var det begrepet antisemitt. Rotordet semitt er utgangspunktet for denne misforståelsen om at antisemittisme har noe med å være imot semitter (arabere og jøder) å gjøre.

At det er den «egentlige» betydningen av ordet. Dette synet har vært hevdet av enkelte arabiske land, og det er vel dette Galtung peker på. Problemet med dette er altså historien.

Ordet er ikke nøytralt, og det oppstod ikke uten en historisk kontekst. Nå skal det også sies at jødehat, eller antisemittisme, er mye eldre enn begrepet antisemittisme, men så var det altså historien til begrepet.

Den første publiserte bruken av ordet vi kjenner til, ser vi i pamfletten «Der Weg zum Siege des Germanenthums über das Judenthum» (Veien til seieren av germanismen over jødedommen) av Wilhelm Marr i 1879.

Her presenterer han Tyskland/germanismen som i en kamp på liv og død med judaismen, hvor det kun kan ende med seier for den ene og utslettelse av den andre. Samme år opprettet han «Antisemiten-Liga», den første tyske organisasjon stiftet spesielt for å slåss mot den angivelige trusselen som jødene utgjorde mot Tyskland.

Antisemittisme er altså ikke anti-semittisme, det å være imot semitter eller eventuelt imot semittiskespråk, det er et begrep med en historisk kontekst det ikke kan sees løsrevet fra.

Dette hindrer imidlertid ikke at antisemittismen, som en av de mest fleksible hatideologiene vi kjenner til, ikke har vært brukt som modell for andre hatideologier.

Islamofobien har for eksempel hentet mye materiale fra antisemittismen, og er forøvrig også et begrep hvor selve bruken av begrepet og hva det egentlig betyr blir brukt for å avfeie og forkaste problematikken.

Vi ser også at mange konspirasjonsteorier ofte ender opp med antisemittisme hvis man nøster litt i dem.

Et annet aspekt er at antisemittisme ikke bare er jødehat. Som min kollega Ervin Kohn har skrevet en gang, «Mens alt jødehat er antisemittisme, er ikke all antisemittisme jødehat.»

Hva menes så med dette? Jo, myter og stereotypier om jøder. Disse behøver ikke å være negative. Når man ser på jøder som flinkere enn andre eller bedre enn andre av ingen annen grunn enn at de er jøder er det faktisk antisemittisk.

Noen slike positive stereotyper som har vært brukt handler om intelligens og dyktighet med penger. Nå har begge disse også blitt brukt negativt mot jøder, men det er i utgangspunktet jo egentlig positive kjennetegn.

Likevel er det antisemittisk, og likevel er det problematisk. Roten til problemet handler rett og slett om gruppetenkning. La oss heller fokusere på enkeltmennesket i seg selv, det er en mye mer konstruktiv tilnærming.