Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

Grått og hvitt

lørdag 11. mars 2017

Samfunn

Vi har vært vitne 
til en kraftig utvikling på det moralske og etiske området i løpet 
av de siste tiårene.

Vårt hus har vært hvitmalt siden vi kjøpte det for snart seks år siden. Og i hvert eneste rom var samtlige vegger hvitmalte. Men etter hvert har min kone satt farge på rom for rom.

Barnerommene har fått en lys grågrønn farge. Peisen har blitt grå. En vegg i forstuen er kledd med gråbrune liggende drivved-plank. Vi har fått et grått teppe under stuebordet, og nå før jul ble sannelig også hele kjøkkeninnredningen gråmalt.

Gråsjatteringer er en motesak – og en trend som jeg for så vidt ønsker velkommen når det gjelder interiørfarger. For det er helt riktig at det ikke finnes rett og galt når det gjelder fargevalg, stil og smak.

Den fargerike regnbuen er nådens symbol – tegnet på Guds ensidige avtale med Noa om at han aldri mer ville la verden gå under i vann. For Gud er en fargeglad Gud.

Vi lever fargerike liv under Guds nådes regnbue. Og derfor takker også vi ja til variasjon, mangfold – hele fargespekteret, hele toneskalaen, hele bredden av menneskelig kreativitet og skaperkraft.

KOMMENTAR: Etikk-debatten må inn i valgkampen

Vår nasjon er en rettsstat. «Med lov skal landet bygges, og ikke med ulov ødes» ble det sagt om Magnus Lagabøtes banebrytende landslov fra 1274. En lov har et helt annet utgangspunkt enn å ønske variasjon og mangfold velkommen.

En lov forsøker å skille mellom rett og galt, mellom etisk og umoralsk, mellom lovbrudd og det som er innenfor lovens ramme, mellom rettferdig og urettferdig.

Loven er også normgivende ved at den fremmer en type adferd og virker preventivt mot uønsket adferd. Loven tar utgangspunkt i en svart-hvitt tenkning. Enten-eller, ikke både-og. Bare unntaksvis vil loven si at man skal bruke skjønn for å avgjøre en rettssak.

Vi har vært vitne til en kraftig utvikling på det moralske og etisk området i løpet av de siste tiårene. Der man før tenkte svart eller hvitt tenker man nå gråsoner. Der man før var tydelig er man nå ikke villig til å ta en avgjørelse. Der man før hadde en mening sier man nå at alt er relativt.

Hva blir konsekvensene av at «lov og rett» blir relativisert? Hva skjer når etikk og moral ikke lenger behandles innenfor en sort-hvitt-tenkning, men bare som uttrykk for mangfold og fargerikdom? Her er noen hårreisende eksempler:

Hillary Clinton forsvarte i den tredje presidentdebatten mot Trump den 19. oktober 2016 i Nevada sitt standpunkt om å tillate selvbestemt sen-abort frem til fødsel i enkelte tilfeller (dersom kvinnens helse kan være truet).

Hun mente at myndighetene «ikke kan gå inn å ta slike personlige avgjørelser på vegne av kvinnen» – altså hindre kvinnen i å få utført abort frem til fødsel.

Kirkenes Verdensråd er ikke samlet i synet på det som betegnes «seksuelle og reproduktive rettigheter». Fosterdrap inngår i denne samlebetegnelsen.

 Og nylig gikk generalsekretær Anne-Marie Helland i Kirkens nødhjelp ut og sa at «bistandspartiet KrF» bør kjempe for fattige kvinners rett til «helhetlig reproduktiv helse, inkludert retten til trygg abort».

LES: Kirkens Nødhjelp ber KrF kjempe for abort

Retten til liv for fosteret ser ut til å være glemt. Selv om det nødvendigvis er den mest grunnleggende rettighet av alle tenkelige menneskerettigheter.

Har generalsekretæren glemt at abort er et drap på ufødt liv? At det da min pappa ble gynekolog (året før jeg ble født i 1968) fremdeles var opptil tre års fengselsstraff i Norge for gynekologer som utførte aborter?

Stortingets julegave til det norske folk ble levert den 19. desember i fjor: Helse- og omsorgskomiteen ville fortsatt tillate tvillingaborter i Norge. Som tvillingpappa oppleves dette som så hjerteskjærende, uetisk og ondskapsfullt at det er vanskelig å beskrive. Min eldste tvilling kom en dag hjem fra skolen oppløst i tårer etter å ha hørt om julegaven i skolegården…

Livet er ikke alltid lett å dele inn i stramme kategorier, og de fleste svar kan det stilles spørsmål ved. Men likevel: Dersom et samfunn oppgir tanken på at det finnes moralske idealer, at det finnes etiske prinsipper, at det i det hele tatt eksisterer noe som er godt og rett, eller ondt og galt – da raser samfunnet ned i et bunnløst usivilisert mørke.

Historien viser oss at det er ikke ende på hvor dypt menneskeheten kan falle i djevelskap, rasisme, vold og elendighet hvis den ikke har noen moralske skrupler.

Men hvordan kan vi vinne den ideologiske og filosofiske kampen mot moralsk relativisme som er så ødeleggende når denne generasjonens store mantra er «alt er relativt»?

Løsningen er nok sammensatt, men jeg tror at et hovedpunkt er følgende: Kirken som er jordens salt må gi Bibelen rett som en udiskutabel autoritet for liv og lære. Alt er ikke relativt – for Guds Ord er absolutt.

Kirken skal først og fremst drive med deduktiv etisk tenkning – det vil si at vi utleder etikk og moral ut fra det vitnesbyrd vi finner i Skriften.

Sekundært kan kirken benytte seg av en induktiv tenkning rundt moralske spørsmål – det vil si å forsøke å trekke konklusjoner ved å observere menneskenes liv og valg, våre erfaringer og følelser.

SYNSPUNKT: Hva om KrF ikke fantes?

Men induktive resonnementer er underordnet de deduktive resonnementer. Ordet står over erfaringene. Da beholder saltet sin kraft, og kirken forblir et sterkt middel mot forråtnelsen.

Hillary Clinton er oppvokst som metodist og hevdet under valgkampen at Bibelen har hatt «den største innflytelsen på min tenkning». Det er flott å lese en presidentkandidat uttale seg slik om Guds Ord.

Men for kirken holder det ikke å bare ha en slik tilnærming til Skriften. Kirken må akte Bibelen som Guds sanne Ord – ufeilbarlig og tilstrekkelig, rent og hellig, relevant og evig. Og igjen løfte Ja-til-livet-banneret.