Forklaring, eller unnskyldning?

Enhver lesning av enhver tekst innebærer en tolkning, men det blir merkelig med ikke-troende som skal stemple en gitt lesning/tolkning som den rette.

Jeg kommer aldri til å forsvare ekstremister, selv om jeg kan tenkes å komme med en forklaring så vi kan forstå handlingene. Hvis jeg finner en.

Jeg har, i løpet av den tiden jeg har skrevet denne spalten, fått mange kommentarer, litt hets og flere spørsmål. Det er det siste jeg vil begynne med å ta tak i.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Enkelte synes å tro at jeg har tatt på meg en oppgave om å forsvare, eller i alle fall unnskylde alle mulige overgrep begått verden over i islams navn, dem om det.

Som troende muslim er det selvsagt vanskelig å se overgrep begått i min religions navn, men utover å fordømme dem har jeg ikke tenkt å prøve å forsvare disse.

På samme måte som jeg ikke forventer at mine kristne venner skal forsvare uhyrligheter begått i kristendommens navn av korsfarere på vei til det hellige land under korstogene, serbiske styrkers overgrep mot bosniere under krigen i det tidligere Jugoslavia eller angrep og overgrep mot muslimer i Russland i dag.

Eksemplene på overgrep begått av kristne, muslimer eller andre grupper er mange, man kan selvsagt dra opp eksempler med hatkriminalitet begått mot muslimer i USA det siste året, hets og trakassering flere steder i Europa, og det siste, angrepet mot en moske i Storbritannia.

Problemet her, og i alle de andre eksemplene ovenfor, og de utallige angrepene fra muslimske ekstremister vi har opplevd det siste tiåret, er at man kan ende opp med å befeste et problematisk bilde av «oss» og dem», hvor alle muslimer, alle kristne, eller alle fra en hvilken som helst gruppering kan ende opp med ansvaret for handlingene til de få ekstremistene.

Vi trenger faktisk å dele opp verden i «oss» og «dem», bare med en annen fordelingsnøkkel. Vi trenger å dele opp verden i de (fåtallige) som bruker vold og terror, mot de (aller fleste) som fordømmer det og ønsker å kunne leve sammen i fred og fordragelighet.

Dette må vi erkjenne på et dypere plan, hvor vi ikke lemper andre medborgere sammen med ekstremistene fordi om de tilhører samme religion.

Skal vi lykkes med det, må vi alle sammen fordømme ekstremistene, noe vi ser at skjer i stor grad, men det neste steget er faktisk å fordømme de som støtter ekstremistene.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Etterangrepet mot moskeen i London så vi for eksempel gledesutbrudd og støtteerklæringer i sosiale medier fra enkelte grupper. Ikke overraskende handler det om grupper som er imot innvandring og som tror på og sprer islamofobiske tanker.

Disse, og noen flere, har pekt på dette som en hevnaksjon, og forklarer det ut fra muslimske ekstremisters angrep. Problemet med dette blir selvsagt at da gir man muslimer kollektivt skyld for handlingene til ekstremistene.

På samme måte har vi etter angrep utført av muslimske ekstremister sett både støtteerklæringer fra noen få norske muslimer, men fra en del flere en god del unnskyldninger og forklaringer.

Selvsagt er det viktig å forstå begrunnelsen for ulike ekstremister, for å kunne motarbeide ekstremismen. Noen ganger ender man opp med å unnskylde, det skal vi ikke. Her kan vi alle bomme, da er det viktig å ikke la egen stolthet og æresfølelse stå i veien.

Det er mye bedre og sunnere å kunne snu seg vekk fra en dårlig forklaring, heller enn å grave seg dypere ned i en forklaring som unnskylder og understøtter ekstreme grupper.

Det fordrer dog også evne fra motparten til å ta det til seg. Vi alle er tjent med at ekstreme krefter drives ut til ytterkantene, og at folk som formulerer seg dårlig ikke lempes sammen med dem.

Noen avsluttende ord om tolkning, for både muslimer og kristne vil si at ekstremistene mistolker deres hellige skrifter. Det som er merkeligere er når kristne skal fortelle muslimer, hva som er den rette lesningen avKoranen, eller muslimer som skal gjøre det samme medBibelen.

Enhver lesning av enhver tekst innebærer en tolkning, men det blir merkelig med ikke-troende som skal stemple en gitt lesning/tolkning som den rette.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det må de troende selv gjøre. Så kan vi som ikke deler den troen likevel heie på den vidsynte, åpne og «snille» tolkningen hos den andre, og slutte oss til det i våre egne rekker.