Bundet til Trump

Hvis man i for stor grad ser på bestemte politikere eller ledere som representanter for Guds vilje, fører det fort galt av sted.

Den kristne støtten tilTrump i USA viser hvor galt det kan gå når man blander tro og politikk alt for tett.

«Vi tror at Trump fortsatt vil gjøre store ting! Gud har store planer med hans presidentskap!»

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg snakket på nettet med en amerikansk venn av meg. Han var aktiv i en stor evangelikal menighet, der han hadde hatt mange lederoppgaver.

I det amerikanske valget hadde han tydelig tatt parti for Trump motClinton. Han var overbevist om at Trump var del av Guds store plan for USA. Valget av Trump – mot alle odds – tok han som et mirakuløst bønnesvar.

Det var en stund siden vi hadde snakket sammen. Men etter opptøyene i Charlottesville begynte vi igjen å diskutere. Trump hadde gjort noe som selv mange av hans nærmeste støttespillere hadde store problemer med å akseptere: Han hadde gått langt i å støtte nynazistiske demonstranter.

De hadde marsjert gjennom gatene under swastika-flagg, de hadde ropt slagord mot svarte og jøder. En av dem utførte et terrorangrep på motdemonstrantene og drepte en kvinne. Og disse menneskene valgte altså Trump å ta i forsvar – det var ikkebare deres skyld, mente han.

I likhet med mange andre ble jeg dypt sjokkert. Det er tross alt ikke ofte nynazister helt åpent marsjerer i gatene i USA og roper antisemittiske slagord.

Da jeg så det kjente jeg det knyte seg i magen: Hvordan ville jødene i USA oppleve dette? Detteda de kristne i USA reagere mot, tenkte jeg. Men den amerikanske vennen min så det annerledes.

«Altså, dette ble misforstått. Ja, Trump sa noen uheldige ting. Men han er jo ikke antisemitt. Han sa jo bare at det er ansvar på alle sider».

Jeg kunne nesten ikke tro hva jeg hørte. Min gamle venn som alltid hadde vært engasjert i kampen mot jødehat? Som hadde støttet Israel i tykt og tynt? Sto han her og forsvarte regelrett støtte til nynazister?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

«Men forstår du det ikke?», skrev jeg sint. «Dette er jo en legitimering av nynazistene! Når han sier at de hadde gode grunner til å demonstrere og slåss, så gir han dem langt på vei rett! Han legitimerer dem! Han gir jødehaterne en boost».

Det svarte ikke vennen min på.

For kristne er ikke forholdet mellom tro og politikk noe som er opplest og vedtatt en gang for alle. I luthersk tradisjon snakker man om toregimentslæren – gi Gud det Guds er, og keiseren det keiseren er. Likevel har kristne troende til alle tider engasjert seg i samfunnet.

De verdiene vi har – som ofte henger sammen med vårt livssyn eller religiøse tro – preger selvfølgelig hvordan vi ser på politikken. Mitt eget samfunnsengasjement springer ut av noen dype verdier som er innprentet i meg, som henger sammen med min kristne tro.

Jeg tror ikke det finnes noen ferdig «oppskrift» på hvordan religiøse mennesker bør forholde seg til samfunnet og politikken. Men historien har vist oss at det finnes noen fallgruver. Hvis man i for stor grad ser på bestemte politikere eller ledere som representanter for Guds vilje, fører det fort galt av sted.

Det som da skjer er at man mister den kritiske distansen, og godtar ting man absolutt ikke bør godta. Hvilken rett har man til å kritisere den som er Guds redskap på jorden, liksom?

Slik var det under middelalderens korstog. Slik var det med mange av kirkene under Apartheid. Slik er det med den ortodokse kirken i dagens Russland. I den muslimske verden er eksemplene også mange.

I dagens USA kan vi se det samme med kristne og Trump. Trump har latterliggjort utviklingshemmede, han har oppfordret til vold mot folk som demonstrerte mot ham, han har stadig snakket om kvinner som sexobjekt, han har mobbet og latterliggjort både venner og fiender.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Han har avvist sentrale kristne idéer, som at han skulle ha behov for å be om tilgivelse for ting han har gjort. Og nå sist har han altså gått langt i å forsvare nynazister. Og denne personen har altså mange av de kristne i USA trykket til sitt bryst, ukritisk og entusiastisk.

Dersom man hadde nøyd seg med å mene at han var det minste av to onder når alternativet var Clinton, hadde det vært én ting. Men blant evangeliske kristne i USA er det mange som har gått mye lenger: De ser på ham som en del i Guds store spill, som en brikke i Guds plan.

Derfor sitter de nå bundet til masten, og tier samtykkende når han gjør noe så grotesk som å forsvare nynazister. Det viser hva som kan skje når man blander tro og politikk alt for tett sammen.