Blir alt rettferdig til slutt?

Kan vi si det samme til jesidiene i Syria? Kan vi si til dem at de aldri vil få rettferdighet overfor IS-soldatene som har røvet døtrene deres og drept sønnene deres?

Kan vi både avlyse en rettferdig dom til slutt og likevel avstå fra å hevne oss nå?

Jeg vet at jeg på en del måter er en litt sær pappa. Ikke at jeg er helt håpløs, men jeg har noen litt rare ting som jeg synes er viktig. For eksempel vil jeg at barna mine skal kjenne de store fortellingene i historien. Selvsagt bibelfortellingene, men også hovedtrekkene i historie og utvikling på andre områder.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er da ikke så sært, tenker du kanskje, men det er bare til jeg forteller at jeg forrige helg under lørdagsmiddagen gav døtrene mine på 4 og 8 år en innføring om kommunistregimet i Romania på 80-tallet.

Jeg fortalte dem om hvordan folket var fattige, mens diktatorenNicolae Ceausescu, levde i sus og dus. Jeg fortalte også at jeg faktisk hadde besøkt et av hans 44 sommerpalass og at der var det kraner av gull på badet. Så fortalte jeg den dramatiske slutten om hvordan folket til slutt gjorde opprør og at Ceausescu og kona ble skutt.

Min yngste datter Nellie tenkte seg om før hun spurte: «Pappa, er dette veldig lenge siden?» Jeg svarte at det var da jeg var barn. «Åja, så det var helt i gamle dager nesten», sa hun. Før hun la til konstaterende: «Da har vel Jesus rukket å temme han Ceausescu nå da».

Det gjorde meg tankefull. Om Nellies forståelse av livets to utganger kanskje ikke nødvendigvis er helt god teologi, så sier hun noe om behovet for en Gud som til slutt vil gjøre opp. En Gud som vil gjenreise rettferdighet.

Og det er jo en tanke som vi i Norge for tiden nesten ser ut til å mene er litt unødvendig.

Den kroatiske teologen Miroslav Volf skriver: «Idealet om ikkevold trenger en tro på guddommelig hevn. Dette vil være upopulært i Vesten, men se for deg å snakke med mennesker (som jeg har gjort) som har sett sine byer og landsbyer først bli plyndret, så brent og så jevnet med jorden. Deres døtre og søstre bli voldtatt og deres fedre og brødre få sine struper skåret over... Vil du si til dem at de ikke skal ta hevn? Hvorfor ikke?»

Ja, hvorfor ikke, hvis rettferdighet aldri vil gjenopprettes? Hvis det ikke blir en rettferdig dom til slutt? Jeg husker man som barn lærte at de som mobbet og plaget andre ikke hadde det bra selv. Men etter hvert ble jo det ganske hult. For det er mye fint vi kan si om verden, men at den går opp og er rettferdig, er å ta munnen for full.

Volfs poeng, som jeg leser ham, er altså at vi fra vårt trygge norske middelklasseliv har det så bra at vi kan avlyse tanken om en Gud som til slutt skal dømme og på den måten gjenopprette rettferdighet. Men kan vi si det samme til jesidiene iSyria? Kan vi si til dem at de aldri vil få rettferdighet overforIS-soldatene som har røvet døtrene deres og drept sønnene deres?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

At de ikke kan få det i dette livet, for vi synes man bør avstå fra hevn. Og at de heller ikke vil få det i det neste livet, for Gud vil ikke dømme til slutt.

Jeg er med andre ord usikker på om det å avskrive en Gud som til slutt vil gjøre opp alt, egentlig er noen trøst. Jeg lurer faktisk på om det heller er motsatt? Kan det være frykten for at det ikke finnes noen endelig dom, som får oss til å sørge for hevn selv?

Er det sånn at frykten for at ingen andre til slutt vil reise seg for de svake og undertrykte, gjør at mennesker selv tyr til vold og grusomheter? For nesten alle rettferdiggjør jo sine egne handlinger på en eller annen måte.

Jeg tror på en rettferdig Gud. En Gud som til slutt vil gjøre opp alt. Hvordan vil det skje? Hvordan vil Gud dømme? Hva med jeg som hver dag selv gjør gale ting?

Her holder jeg to tanker i hodet samtidig: Denne rettferdige Gud som selv tok selv straffen gjør at jeg vet det er han som redder meg, ikke min egen rettferdighet.

Mennesker som aviser Guds rettferdighet og nåde vil en dag måtte stå ansvarlig for det. Men den dommen er ikke min, den er Guds.