HARVEY: «Først Harvey i Texas. Så Irma i Karibien og Florida. Og nå til sist Maria i Karibien og Puerto Rico. Lidelsene og skadene har vært enorme», skriver Olav Elgvin. Bildet viser Harveys herjinger i Texas. Foto: AP, NTB scanpix

Apokalypse nå

lørdag 23. september 2017

Samfunn

Nei, apokalypsen er her ikke helt ennå. Men for noen mennesker i verden har det begynt å føles sånn.

«Jeg snakket nettopp med søsteren min i Puerto Rico. Det føles som jordas undergang for henne. Å Herre, hjelp oss!»

For et par dager leste jeg dette på nettsamfunnet Twitter. Det var en kvinne fra Puerto Rico som bodde i USA som skrev det. Orkanen Maria hadde nettopp truffet land i Puerto Rico.

Det var den sterkeste orkanen i Puerto Rico på over 80 år. Den kom bare noen uker etter at de karibiske øyene var blitt rystet av orkanen Irma. Nå var stormen der igjen. Tak ble revet bort. Gatene ble til elver. Trær brakk som fyrstikker.

Strømmen forsvant i hele Puerto Rico, og myndighetene regner med at det kan ta måneder å få den tilbake. For noen føltes det altså som jordas undergang.

Denne sommeren og høsten har jeg registrert mistenkelig mange slike uttalelser fra folk i ulike deler av verden. Klimaendringene har meldt seg med full styrke. Sommeren begynte med et skogbrann-inferno i Sør-Europa.

På norsk TV kunne vi se hvordan åsrygg etter åsrygg sto i full brann. Folk måtte evakuere. I India og Bangladesh var problemet motsatt - det var vått. Flommene var større enn noen gang før.

Folk i storbyene måtte vade gjennom store vannmasser for å komme til jobb. Og det toppet seg med orkansesongen i Karibien og USA: Først Harvey i Texas. Så Irma i Karibien og Florida. Og nå til sist Maria i Karibien og Puerto Rico. Lidelsene og skadene har vært enorme.

I nyhetsdekningen fra alle disse områdene har jeg hørt folk si tilsvarende ting. «Det var som apokalypsen. Det var det det var», sa en familiefar på Korsika.

Han hadde vært nødt til å vekke familien sin midt på natta og komme seg ut av huset, fordi flammene var kommet for nærme. «Hva jeg føler? Dette var et paradis. Nå føles det som apokalypsen. Som helvetet», sa en annen franskmann.

Den lille landsbyen han bodde i i Sør-Frankrike måtte evakuere, og han ble filmet av fjernsynskameraene mens han så flammene ødelegge hjemmet han hadde hatt hele livet. Fra India så jeg et intervju med en mor som hadde sett huset og bilen sin bli tatt av vannet.

Hun hadde jobbet i 15 år for å få råd til å kjøpe huset, sa hun. «Det føles som en straff... En straff fra gudene». Og hva sa folk på Twitter, når katastrofene inntraff hos de andre? De ba. De ba til Gud.

Jeg tror alle disse episodene sier oss noe viktig. Klimaendringene er her nå, med full styrke. Fortsatt kan vi avverge noen av de mest katastrofale endringene, hvis vi kutter radikalt ned på utslippene.

Likevel må vi for all framtid leve med en klode som er fundamentalt endret. Det er ikke bare økonomien og den fysiske verden som vil bli forandret. Også menneskene vil forandre seg.

Måten vi opplever livet. Måten vi tenker. Det vil være annerledes enn før. Min spådom er at religionene nå vil gjøre et sterkt comeback.

De siste tiårene har det nemlig skjedd en omfattende sekularisering i den vestlige verden. Den teorien som i dag har mest vind i seilene blant religionsforskere for å forklare dette, er at religiøs tro blir mindre utbredt når folk føler seg trygge.

Når livet føles utrygt, derimot, blir folk mer religiøse. Religiøsiteten får i seilene når tilværelsen oppleves som usikker, og går tilbake når folk føler seg trygge.

Hvis man bygger opp et samfunn med stor velstand, stor tillit mellom mennesker, lite kriminalitet og en omfordelende velferdsstat, vil det være mange som slutter å tro på Gud.

Slik har det vært i Norge og mange andre land i Vesten: Livet har blitt bedre. Kriminaliteten har gått ned. Velferdsstaten har gitt oss trygghet. Derfor har mange hatt mindre behov for Gud i livene sine.

Men klimaendringene truer med å kaste alt dette om kull. All tryggheten vi har bygget opp. All freden og fordrageligheten. Nå er det i spill. Til tider på ekstreme måter. Når det skjer, er det mange som tolker det i en religiøs ramme: Apokalypse. Endetid. Straff fra Gud.

Helt instinktivt er det mange som da begynner å be til Gud, når all annen hjelp har sviktet. Det vil forundre meg om ikke det fører til oppblomstring og vekst for både kirker og moskéer.

Nei, apokalypsen er her ikke helt ennå. Men for noen mennesker i verden har det begynt å føles sånn.