«Jeg sa ingenting»

Jeg kan ikke la være å engasjere meg når mennesker blir utsatt for urettferdig behandling også i Norge.

En stor del av kirken i Tyskland var taus i forhold til naziideologien. Men noen modige mennesker sto opp mot dens menneskesyn. Den mest kjente var den lutherske teologenDietrich Bonhoeffer. Prisen han måtte betale for sitt engasjement, var henrettelse. Pastoren Martin Niemöller kjempet sammen med Bonhoeffer.

Han uttalte de kjente ordene: «Først kom de (nazistene) for å ta jødene, men jeg sa ingenting, for jeg var ikke jøde. Så kom de for å ta kommunistene, men jeg sa ingenting, for jeg var ikke kommunist. Så kom de for å ta dem som var organisert i arbeidersamfunn, men jeg sa ingenting, for jeg var ikke blant dem. Så kom de for å ta meg, og det var ingen tilbake som kunne stå opp for meg.»

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg arbeidet på 1970-tallet blant jøder som hadde overlevdholocaust. Deres historier slipper aldri tak i meg. Noen var norske jøder, andre var østerrikske, tyske, polske, ukrainske og så videre. De kunne fortelle de samme historiene om den tause majoriteten som ikke sto opp for dem. De sa ingenting. Noen av de tause var redde for at det skulle skje dem noe også.

Ti år senere arbeidet jeg blant flyktninger fra mange land – blant dem Vietnam, Chile, Sri Lanka, Etiopia, Iran, Somalia, Sudan. Mange ble tatt imot i Norge. Som nasjon sto vi opp for dem og anerkjente deres rett til asyl.

For en måned siden vitnet jeg i retten i saken til en ung kvinne fra Iran. Etter at hun ble kristen, har flere familiemedlemmer truet henne på livet, og iranske myndigheter tillater ikke frafall fra islam og konvertering til annen tro. I går leste jeg dommerens avgjørelse og begrunnelse for dommen.

Kvinnen kan sendes tilbake til Iran, er konklusjonen. Eventuell forfølgelse er så ubetydelig at det ikke gir rett til beskyttelse i Norge. Dommerens ord er som en vond klump i magen min. Men kan vi tillate at denne dommen og tilsvarende dommer blir stående?

Avslag på asylsøknader for mennesker som med rette frykter forfølgelse både fra familie, muslimske grupper og myndigheter, fører til at de reiser fra Norge til andre land i Europa.

«Jeg sa ingenting», skrev Niemöller. Heldigvis er det litt annerledes i Norge. Kristne ledere, menighetsmedlemmer og venner engasjerer seg hver gang en søster og bror får avslag på asylsøknaden for deretter å bli hentet av politiet for å returneres til hjemlandet – til en usikker fremtid fylt av frykt. Noen ganger kommer politiet midt på natten, akkurat som da de hentet jøder for 70 år siden. «Vi visste ikke hva som skulle skje med dem», sa de den gangen.

De som forfattet «Kirkens grunn» da Norge var okkupert av nazister, vet at en kristen under normale omstendigheter er forpliktet til å lyde øvrigheten.

Men det finnes en grense: Når myndighetene påbyr noe som Guds ord forbyr eller forbyr noe som Guds ord påbyr, da må en lyde Gud mer enn mennesker. Når myndighetene vil sende mennesker til forfølgelse, da må vi gjøre som Bonhoeffer og Niemöller. Da må vi stå opp, tale og om nødvendig betale en ubehagelig pris.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg har skrevet bøker og artikler om forfølgelse av kristne gjennom 2000 år. Jeg engasjerer meg i arbeidet for forfulgte kristne i dag. Det meste dreier seg om forhold helt andre steder i verden. Men jeg kan ikke la være å engasjere meg når mennesker blir utsatt for urettferdig behandling også i Norge.