Valgets kval

Et kraftig jordskjelv synes å riste det gode, gamle KrF-grunnfjellet. Ikke alle har overlevd sitt gamle parti.

Jeg elsker å vandre langs Karl Johan før valget. Vennlige, smilende partitopper er rede til å svare på ethvert spørsmål som måtte dukke opp. Denne gangen stanset jeg opp ved Rødt og kom i prat med en dame på min egen alder.

Hun hadde stablet seg på beina for å stå i valgboden like før valget. Hva jeg visste om Rødt? «Miljøbevisst. Lik fordeling av godene,» svarer jeg, «men jeg holder en knapp på Jesus!» Jesus er mitt store forbilde også,» sier hun uten å blunke.

Jeg forteller om Bibelen der vers som omhandler fattige, enker og farløse er gulet ut, men ymtet litt om at Rødt kanskje brukte andre metoder enn Jesus ville gjort. «Ja, men vi går ikke for de metodene,» sier hun overbevisende.

Jeg forteller om en episode i mitt liv der jeg følte meg urettferdig behandlet og måtte spørre Herren om råd. «Jeg vil gi enken hennes rett,» var svaret jeg fikk. «Ja, jeg snakker også stadig med Gud,» sier hun.

Står vi ikke for mye av det samme? Hvorfor er vi da så redde når partileder Knut Arild Hareide flørter med venstresida? Et kraftig jordskjelv synes å riste det gode, gamle KrF-grunnfjellet. Ikke alle har overlevd sitt gamle parti.

Har grunnfjellet rett i at vi mister sjela vår om vi vender oss mot venstre? Eller er dette en gyllen anledning til å bevare arvesølvet og endelig få en rettferdig fordeling av godene?

Nylig kom jeg fra Ukraina der jeg i mørket i utkanten av Kiev plutselig befant meg ved Babi Jar, en kløft der 200 000 jøder ble skutt og begravet under Hitlers Tyskland. Et museum viste bakgrunnen for sultkatastrofen i Ukraina 1932-33.

Det var imidlertid ikke tørke som utarmet landet som ble kalt Europas kornkammer, men Stalins soldater som fraktet alt kornet til områder i Russland med tørke.

Mellom 10 og 20 millioner mennesker omkom av sult i Ukraina. Sammen med folkeforflytninger og Sibirs fangeleirer må Stalin ta ansvaret for minst 30 millioner dødsfall.

Dødsmarkene i Kambodsja huser nærmere to millioner døde. «Godgutten Pol Pot med det gode smilet,» som en representant for AKP-ML beroliget oss med etter et besøk i landet på slutten av 1970-tallet. Mao, med sin revolusjon og dødsmarsj, må svare for 60 millioner døde.

Ved første øyekast kan nok kristendom og kommunisme synes nokså identiske, men ved nærmere øyesyn er de fullstendig inkompatible. Et samfunn med overvåkning, infiltrasjon, fengsling, tortur og forgiftning lar seg vanskelig forene med med frihet og demokrati, Jesu bud om kjærlighet og å elske sine fiender.

Ifølge det kommunistiske manifest, skulle overgang fra kapitalisme til et sosialistisk samfunn foregå ved vold, gjennom revolusjon. Væpna revolusjon sammen med situasjonsbestemt militærnekt var de rødes ideologi på 70-tallet, også i Norge.

Richard Wurmbrandt, rumensk pastor, med 14 år bak seg i fengsel, hevdet i diskusjon med en annen fange: «Jeg for min del beundrer ingen framgang som er kjøpt med tårer og blod, hvor imponerende den enn tar seg ut fra utsiden.»

Han var overbevist om at verdens skjebne var enten å ødelegge kommunismen, eller selv å bli ødelagt. «Jeg er ingen politiker, men jeg vet i alle fall at kirken aldri kan slutte fred med ateismen, like lite som politiet med gangstere eller sykdom med helse.

Arbeiderpartiets nestleder, Edvard Bull, gikk i sin tid inn for å «slåss uforsonlig mot lutherdom og andre fordummende sekter.» Fortsatt synger Ap «Internasjonalen» ved sine samlinger; «Og så samles vi på valen.»

Kjære Rødt! Vi elsker dere, men vi kan ikke samarbeide med dere på materialismens, diktaturets og hatets grunnlag.

I lys av valgnattens resultat, må vi kanskje spørre om årsaken til flukten fra KrF. Var det frykten for flørten med venstre? Jeg har flere venner og bekjente som kjente på stor frustrasjon og usikkerhet og gikk til høyre.

Vil KrF finne ut hvor mange velgere vi mistet på grunn av denne flørten?

Jeg holder en knapp på Jesus!