Sorteringsåret 2017

Mange av oss har tatt for gitt at ideen for menneskeverdet – uavhengig av egenskaper – var stadfestet etter krigen. Sorteringsåret 2017 viser oss med all tydelighet at dette ikke er tilfelle.

Enkelte stemmer har i norsk offentlighet tatt aktivt til orde for sortering av mennesker som er annerledes. Det gjorde stort inntrykk på meg når en SV-politiker, som selv var mor til et barn med Downs syndrom, forsvarte abort ved Downs syndrom.

Komikeren Sigrid Bonde Tusvik høstet massiv kritikk da hun i 2013 uttalte at hun spesifikt ikke ønsket et barn med Downs syndrom.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Aksel Braanen Sterri uttalte i et intervju med Minerva 2. april i fjor at «de som har Downs, vil aldri kunne leve fullverdige liv, uansett hvor mye vi som samfunn legger til rette for det».

Til tross for gjentatte forsøk på presiseringer, så har det blitt stående et inntrykk av at spesielt han og postdoktor ved Universitet i Oslo, Ole Martin Moen, opprettholder sitt forsvar for sorteringssamfunnet. På lederplass skrev Morgenbladet at «kanskje må hele verdigrunnlaget vi til nå har tatt for gitt, formuleres på nytt».

Forfatter av den viktige bokenUønsket – Mennesket i sorterings tid, Erik Lunde, har uttalt at «det har blitt mer stuerent å si at noen menneskeliv er mindre verdifulle». Dette burde bekymre oss alle sammen. Etter 2. verdenskrig samlet verden seg om et sett med menneskerettigheter.

Blant de mest grunnleggende hører retten til liv, ytringsfrihet, religions- og tankefrihet. Menneskerettighetene uttrykker et gitt menneskesyn som kan oppsummeres i det innledningen kaller «iboende verdighet» som gir grunn for like og uavhendelige rettigheter. Det er dette menneskesynet som nå er under press.

Professor Terje Tvedt problematiserte i en interessant artikkel i Aftenposten 27. november at denne ideen er fellesgods for alle religioner; han peker blant annet på hinduismens bærende ide om at mennesker er født ulike.

Nå er det et klart mål at verden beholder en felles ide om grunnleggende like rettigheter, men eksempelet viser at ideen ikke er selvsagt. Menneskerettighetene blir dessuten overkjørt hver eneste dag av regimer og samfunn rundt om hele kloden.

Mange av disse eksemplene er så barbariske at det kan være vanskelig å ta inn over seg at problemstillingen også gjelder oss her i Norge.

Menneskeverd har i lang tid hatt et godt og nært samarbeid med forfatter Thorvald Steen. I en sterkt lesverdig kronikk i Aftenposten 30. desember skriver forfatteren av den kritikerroste bokenDet hvite badehuset om hvordan han selv merker «sorteringsblikket» som møter ham når han er ute i rullestol. Han setter dette blikket i sammenheng både med fortidens arvehygiene og nåtidens jakt på det perfekte avkommet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Rasehygiene var ikke noe nazistene syslet med på egenhånd. Den var «god skole» i Europa og USA i tiårene før, og den ble fremholdt av verdensledende forskere senere.

Amerikaneren Herman Joseph Muller argumenterte for at ingen har rett til å overføre genetiske svakheter til sine barn. I 1946 fikk han nobelprisen i medisin og ble i 1963 kåret til årets humanist av American Humanist Association.

I 2015 brukte presidenten i Verdens perinatalmedisinske forening (perioden fra fosteret er 22 uker til 7 dager etter fødsel) sin åpningstale på verdenskongressen til å snakke om mulighetene for å presist diagnostisere avvik i fosterstadiet.

Steen beskriver hvordan leger fra flere land fortalte hvordan man på apotek kan kjøpe gentester som viser kromosomavvik, anlegg for fedme, blodpropp og type muskulatur.

Forfatteren konkluderer med at ideene om at mennesker med genetisk lidelse ikke skal ha rett til å få barn, sprer seg til ikke-totalitære regimer: «Downs og min egen diagnose blir sett på som ulemper og kostnader for samfunnet.»

Jeg tror dessverre Erik Lunde har rett når han sier at det har blitt mer akseptabelt å si at noen menneskeliv er mindre verdifulle. Mange av oss har tatt for gitt at ideen for menneskeverdet – uavhengig av egenskaper – var stadfestet etter krigen.

Sorteringsåret 2017 viser oss med all tydelighet at dette ikke er tilfelle. Kampen for likeverd og mot sortering må fokuseres med all mulig styrke i årene som kommer.