Om verdier

torsdag 7. desember 2017

Samfunn

Vi må snarest bestemme oss for noen verdier som vi ønsker å verne.

Det har i det siste året blitt diskutert en god del om hva som er riktige verdier. Det største problemet synes meg å ha vært å bestemme hva vi kan benevne slike verdier.

Foreslått er blitt norske verdier, kristne verdier, tradisjonelle verdier og andre forslag. Det enkleste er vel å kalle verdiene våre verdier. Da er de fleste med.

Jeg, som selv er en innvandrer, kan også trygt stille meg bak begrepet våre verdier. La oss slå det fast, språket er en verdi. Over tid har jeg irritert meg mer enn nok over innvandrere som har bodd mange år i Norge uten å lære seg språket.

Resultatet er at samfunnet stiller opp med tolk både på foreldremøter i skoler og i rettsaler. Dette er en helt forkastelig kostbar praksis som praktiseres av noen innvandrere, det være seg engelsktalende fra USA eller med andre språk. 

Før det første er det direkte frekt mot den norske befolkning å flytte hit uten å ta seg bryet med å lære seg språket. Det vitner om en tanke at det språk og den kultur man selv har med seg er overlegent. Hva innvandreren da har i Norge å skaffe kan diskuteres.

For det andre er det en variant av selvsegregering som umuliggjør normal kommunikasjon. Innvandreren kan ikke motta informasjon og vi utenfor, inklusiv samfunnets myndigheter, kan ikke nå frem med informasjon.

Innvandreren kan heller ikke delta i fornuftig normal meningsutveksling.  For det tredje vitner fraværet av språkkunnskaper ofte om en uvilje å delta i arbeidslivet, og dermed også å betale for de felles velferdsgodene vi har.

En del av løsningen kan være så enkel at noen velferdsordninger blir gjort betinget av språkkunnskaper. Det finnes allerede tester som viser hvor mye norsk en innvandrer behersker.

La oss bruke slike tester, eller lage nye, og nekte å utbetale barnetrygd til foreldre som ikke kan norsk, både skriftlig og muntlig.

Det samme kravet kan stilles til de som søker om kontantstøtte. Vi utgår selvsagt fra at alle som har fullført obligatorisk skolegang i Norge er kvalifisert. Andre velferdsordninger kan også ha språkkrav.

Et slikt språkkrav setter også krav til oss andre om å forlange at det gjøres. Slikt sett er dette et krav til begge parter, både immigranter og innfødte. Å bruke språket på en positiv måte er også en verdi.

Det finnes dessverre mange blant oss som omtaler sine medmennesker som «vantro» fordi andre ikke deler den samme religion. Et klart bedre valg av ord er for eksempel ikke - muslim eller ikke - bahai.

Å bruke et negativt begrep som vantro om medmennesker må snarest ta slutt og vi bør ikke akseptere en slik begrepsbruk. Kristne omtaler heller ikke buddhister, shintoister eller andre ikke - kristne som hedning, vantro eller det som verre er.

En annen verdi er hvordan vi hilser på hverandre. I Norge har vi lang tradisjon for å håndhilse. Nå begynner enkelte å forlange å hilse på sin måte gjennom å nekte å håndhilse.

Det bør vi ikke akseptere. For det første er det vår skikk som bør ha forrang. Det andre argumentet er at en del av begrunnelsen for ikke å håndhilse er at det gjøres utidig forskjell mellom kjønnene.

Et tredje argument er at noen av de som ikke ønsker å håndhilse mener at den andre parten er uren. I vårt samfunn kan vi ganske enkelt ikke akseptere at noen grupper får aksept for å klasse andre borgere som urene.

Vi må ganske enkelt bestemme oss for å slutte å akseptere slik praksis. Dette stiller krav til oss som ønsker å verne verdien å hilse alle likt og behandle alle likt. Verdier er vanskelige og krever noe av oss alle.

Vi må snarest bestemme oss for noen verdier som vi ønsker å verne. Herved har jeg spilt inn 3 slike verdier.