UNDERKASTELSE: Staten har fått sverdet for å bruke det, og jeg mener fortsatt at vi har en etisk forpliktelse til å forsvare oss mot en religion som krever underkastelse av oss alle, skriver Kjell Skartveit. Illustrasjonsfoto: Morteza Nikoubazl, Reuters/NTB Scanpix  Foto: 

Når Ottosen får plassere blinken

søndag 13. mars 2016

Samfunn

Vi kan ikke beskytte islam og demokratiet på en og samme tid.

Espen Ottosen reagerer i Dagen 25. februar på at jeg mener at islam er en barbarisk religion som bør reguleres. Mitt utgangspunkt for debatten er hvordan staten skal forholde seg til religioner, eller ideologier, som vi vet medfører overgrep mot statens innbyggere.

LES INNLEGGET HER: Skartveits skumle skivebom

Etter min oppfatning er islam en destruktiv kraft, en religiøs motsetning til kristendommen, og jeg har til gode å lese eller erfare noe som tilsier en annen konklusjon. Det er en religion som ikke skiller mellom religiøs utøvelse og politikk, og når utøvelsen handler om underkastelse av en a-moralsk guddom, forstår vi at likheten til totalitære ideologier er stor. Jeg ser ikke at Espen Ottosen benekter at islam er et problem, spørsmålet er hvordan vi skal møte den.

Det er ikke alle som setter like stor pris på den friheten vi tar for gitt i Vesten. Marxismen og nazismens angrep på demokratiet er velkjent, men hvordan skal demokratiet forsvare seg mot krefter som vil slavebinde befolkingen? Jeg mener at politiske ideologier og religioner skal behandles likt, og vi er nødt til å spørre hva de vil med samfunnet, det er vår plikt som ansvarlige mennesker. Skal vi vente til katastrofen er et faktum og fangeleirene er i drift, eller skal vi reagere før? Og vil vi ha mulighet til å reagere når demokratiet er tapt, når vi har mistet friheten?

Vil vi virkelig bli et mindre fritt samfunn dersom vi identifiserer våre fiender og avviser dem på grensen, eller krever av dem at de skal legge bort alt totalitært tankegods? Vil et fritt samfunn bli mindre fritt om det avviser nazismen? I dagens Sverige opplever kristne flyktninger fra Midtøsten at deres gamle fiender kommer etter dem, men ingen i Sverige våger å kritisere det som skjer, de er redd for å bli kalt islamofobe.

MENINGER: Ukristelig islam-motstand?

Ottosen mener at min henvisning til Hadia Tajik viser at jeg ikke har forstått noe av islam. Vet han ikke at undertegnede ville fått yrkesforbud i norsk skole dersom hun skulle fått bestemme? Eller er Tajiks holdning i tråd med hans forståelse av ytringsfrihet og demokrati? For øvrig finner jeg det oppsiktsvekkende at Ottosen ikke synes å se problemer med Tajiks utledning av islam som en religion uten syndefall.

Det er også interessant at norsk rett allerede har påvist at å leve etter islams tro kan være i strid med norsk lov. Mullah Krekar ble dømt for sin tros skyld, men få våger å påpeke dette faktum, det er som om dommens premisser er for kontroversielle.

Hva angår Ottosens påstander om min forståelse av treenigheten, blir han så usaklig at jeg ikke ønsker å gå ned i hans retoriske rennestein. Jeg vil heller henvise til min siste bok, «Staten og Gud», men noe er det viktig å påpeke:

For det første rammer ikke kritikk av islams monoteisme jødedommen. Jødedommen er en ufullbyrdet religion, islam er en fullbyrdet. Jesus Kristus er Guds Sønn, og hele NT viser at det var mulig for jødene å forstå, utfra GT, at Jesus var den Messias som det var profetert om. Gjennom GT går en tråd av løfter og profetier fra Gud om det som en dag skal skje, og vi ser hvordan Paulus «åpnet skriftene for dem og forklarte at Messias måtte lide og stå opp fra de døde», eller som Johannes spurte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen.» I en muslimsk kontekst ville Paulus blitt avvist av den enkle grunn at islams avklarte gudsbilde ikke tåler påstanden om en treenighet.

DEBATT: Aishas ekteskap med Muhammad

Spørsmålet blir om islams gudsbilde har noe å si for mennesket, for vårt forhold til guddommen og forståelse av synd. Den kjente teologen Gisbert Greshake skriver om en unitarisk gud at «en slik gud verken kan motta et fritt ja eller nei fra skapningen, eller la den få medvirke. Han kan overhodet ikke elske den, for kjærlighet forutsetter at den andre virkelig er selvstendig». Og Stefan Gustafson sier om Allah at «en gjerning er god eller ond bare hvis Allah sier at den er det. Etikken er altså ikke forankret i hans vesen, men hans vilje. Og Allah kan ville hva som helst».

Er det da mulig å finne hellig kjærlighet, sannhet, fellesskap, menneskeverd, nåde, frihet og rasjonalitet andre steder enn i treenigheten? Jeg kan ikke se at det er mulig, Espen Ottosen får svare for seg selv.

Så tilbake til hovedspørsmålet: Skal vi som samfunn få lov til å forsvare oss mot islam som religion og ikke bare mot muslimer som allerede har begått ugjerninger? Norsk rett åpner opp for det vi kaller preventiv nødverge. Det vil si at vi har lov til å forsvare oss før et angrep finner sted dersom vi med sikkerhet vet at angrepet vil komme. Staten har fått sverdet for å bruke det, og jeg mener fortsatt at vi har en etisk forpliktelse til å forsvare oss mot en religion som krever underkastelse av oss alle.

Vi kan ikke beskytte islam og demokratiet på en og samme tid. Det er på tide vi bestemmer oss for hva vi vil.