KRITISK: Som representanter for en misjonsorganisasjon mener vi ikke noe spesifikt om hva slags innvandrings- og integreringspolitikk Norge bør føre. Her kan kristne tenke ulikt. Men vi er kritiske til måten Hallgrim Berg blander sammen kristendom og politikk, skriver Øyvind Åsland og Hans Arne Sanna. 
  Foto: Dagen arkiv

Misjon fremfor muslimfrykt

onsdag 15. august 2018

Samfunn

Hallgrim Berg er redd for islams fremmarsj og frykter for kristendommens fremtid i Europa. Men 
løsningen er ikke å dyrke frykt og etterlyse isolasjon, men å stole på Gud og drive misjon.

I to store kronikker har Hallgrim Berg stilt spørsmålene «Kan kristendommen hevde seg i Europa» (6. august) og «Kven vil vinne fram i Europa – islam eller kristendomen?» (7. august). Han tegner et dystert bilde.

Du kan lese kronikkene her:

«Vår kristne kultur i Europa er truga, både utanfrå og innanfrå,» konstaterer Berg i første avsnitt i første kronikk. Og slik fortsetter det gjennom to lange kronikker.

Først og fremst er Hallgrim Berg redd for islam. Denne religionen «styrkar sine posisjonar får år til år,» skriver den tidligere storingsrepresentanten. Ja, Berg kan fortelle at de som har «sett seg inn i islamistisk, terroristisk terror har saklege grunnar til å bli islamofobe». I tillegg er han skuffet over kristenledere og politikere som ikke ser farene.

Den kristne kirke har møtt mange kriser og utfordringer gjennom to tusen år. De første kristne var en liten minoritet og møtte mye forfølgelse. Deres løsning var å be til Gud om åndskraft, åndelig fornyelse og vekkelse. Paulus skrev «Vær ikke bekymret for noe» (Fil 4,6). Og Jesus gjentar igjen og igjen at vi ikke skulle frykte. Isteden skal vi elske våre medmennesker – og gå til verdens ende med evangeliet om Jesus.

Vi opplever at Hallgrim Berg har et helt annet perspektiv. Han skriver ingenting om viktigheten av at den kristne kirke skal formidle evangeliet til muslimer – og alle som ikke tror på Jesus. Berg tenker strengt politisk. Han hevder å ville forsvare kristendommen i Europa, og det betyr først og fremst å hindre muslimer fra «å vinne politisk makt».

Vi er ikke negative til at kristne har et politisk engasjement. Det er bra å være opptatt av at Norge skal være et godt land å bo i. I likhet med Berg ønsker vi at den kristne kulturarven skal verdsettes og videreføres.

Men kristne kan også stole på at Gud er historiens Herre (se ikke minst Ord 21,1). Dessuten vil vår verden aldri bli et paradis. Vårt håp er knyttet til at Gud en dag skal skape en ny himmel og en ny jord. Derfor trenger vi ikke frykte eller dyrke våre bekymringer.

Berg hevder at han skriver om åndskamp – «ein altomfattande kamp om idear, verdiar og tru». I den forbindelse påstår han at kristne kan ha det meste til felles med buddhister og sikher når det gjelder «tru, tankeliv, arbeidsmoral, kulturelle ideal, høgtider».

Men dette er en falsk forståelse av åndskamp. Å betrakte buddhister og sikher som allierte i åndskampen strider mot kristen lære. Det viser at Berg har redusert sann kristendom til kulturkristendom.

Når Berg skriver om islam er det ikke plass til nyanser. Alt er svart, mørkt og dystert. Vi står overfor «gjengkriminalitet, radikalisering, endelause problem, vald, drap, terror». Men Berg synser mer enn han analyserer. Han viser ikke til undersøkelser eller statistikk, og ser bort ifra at muslimer flest tar sterk avstand fra militant islamisme.

I Bergs verden er sammenhengen sterk mellom islam på den ene siden og kriminalitet, korrupsjon og vanstyre på den annen side. Også her mangler nyansene. Islam er selvsagt ikke forklaringen på alle narkodrapene i Mexico, alkoholproblemene i vestlige land, kristendomsforfølgelsen i Nord-Korea eller korrupsjonen i Myanmar.

Vi vil ikke bagatellisere problemer og vanskeligheter i land og områder der islam står sterkt. Ikke minst er det en tragedie at religionsfriheten og ytringsfriheten ofte angripes. Men som en organisasjon med nesten halvparten av våre utsendinger i muslimske områder i verden opplever vi store variasjoner.

Våre utsendinger ser islams skyggesider, men opplever også at muslimer – som alle andre – først og fremst er medmennesker. De fleste ønsker å leve fredfulle liv, ta vare på sin familie og gjøre godt mot alle. I muslimske kulturer er vennlighet og gjestfrihet viktige idealer.

Som representanter for en misjonsorganisasjon mener vi ikke noe spesifikt om hva slags innvandrings- og integreringspolitikk Norge bør føre. Her kan kristne tenke ulikt. Men vi er kritiske til måten Hallgrim Berg blander sammen kristendom og politikk.

Han skriver delvis om en åndelig krise, men foreskriver bare politiske løsninger. Han vil hindre islam fysisk – ved stengte grenser og krav om assimilering av muslimer. I en åndskamp bør vi derimot benytte åndelige midler. Evangeliet vil bare vinne frem gjennom bønn og forkynnelse.

Jesus sa: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler». Nettopp derfor kan ikke kristne først og fremst være opptatt av å skalke lukene i Europa eller i Norge – og la resten av verden seile sin egen sjø. Tvert imot vil vi heve blikket.

Og hadde Hallgrim Berg sett lengre enn til Europa, ville han fått med seg at evangeliet går frem. Det gjelder også i mange muslimske land. Og den type kristendom som er i vekst mange steder i verden, er ikke diffus og bibelkritisk, men offensiv vekkelseskristendom.

NLM har misjonærer i mange områder der kristne forfølges. Vi opplever at det er mye å lære av disse. De færreste er opptatt av hva som politisk kan gjøres for å stanse forfølgelse. Det skyldes blant annet Jesu ord: «Salige er de som blir forfulgt» og «Har de forfulgt meg, vil de forfølge dere».

Vi vil ikke idyllisere forfølgelsen, og vi er takknemlig for den friheten vi har i Norge. Men ingenting i Bibelen forteller oss at det aller viktigste for å bevare troen er å unngå forfølgelse. Snarere kan vi spørre om situasjonen er den motsatte.

Vi vil ikke underslå at islam kan være en utfordring for Europa – og for vestlige land. Ikke minst er ytterliggående islamisme et stort problem. Kanskje har for mange politikere vært naive i møte med en del muslimske grupper.

Like fullt bør vi huske at andelen muslimer i Norge ikke er mer enn omtrent fem prosent. De er dessuten svært forskjellige. Mange går sjelden eller aldri i moskeen. De fleste er vennlige, lovlydige og arbeidsomme mennesker.

Uansett hva vi tenker om innvandrings- og integreringspolitikk har vi som kristne et ansvar for å møte alle mennesker – uavhengig av livssyn – med kjærlighet og omsorg. Det gjelder ikke minst fremmede, ja, de som er nye i landet. Da blir det også viktig at vi deler vår tro.

Antagelig ville langt flere innvandrere blitt kristne hvis norske kristne viste godhet og delte sin tro. Vi foreslår at Hallgrim Berg skriver om dette neste gang han gir seg til å skrive om hvordan kristendommen kan vinne frem i Europa.