UTVIKLING: Menigheter trenger ikke å endre synspunkt i tråd med samfunnsutviklingen. Men vi må nok innse at politiske partier er nødt til å gjøre det, skriver Britt Margrethe Kvaran Elli. På bildet ser vi KrFs partiledelse avbildet under Arendalsuka.  Foto: Terje Pedersen, NTB Scanpix

Kristen-Norges dilemma og KrF

fredag 17. august 2018

Samfunn

Det virker som om mange kristne har misforstått hva vi er kalt til.

Det er nå mange som melder seg ut av Kristelig folkeparti fordi Hareide ikke vil ta offentlig avstand fra at KrFs informasjonssjef Mona Høvset har giftet seg med en kvinne, og fordi han heller ikke vil ta avstand fra presten (som også er KrF-representant), har viet dem som en del av utøvelsen av sin prestegjerning. 

Menigheter trenger ikke å endre synspunkt i tråd med samfunnsutviklingen. Men vi må nok innse at politiske partier er nødt til å gjøre det. ”That’s the nature of the beast.”

Politiske partier er nødt til å forholde seg til samfunnets til enhver tid gjeldende lover. Også nye lover som er i strid med partiets politikk. Uansett hva de kaller seg. Det er derfor kompromiss og diplomati er uatskillelige fra politikkens natur. 

Norges troskarismatiske kristne er kanskje den eneste gruppen i samfunnet som ikke bare mener noe selv om hvordan det er best å leve, men som ønsker å tre det samme over hodet på alle andre, som ikke har de samme normene.

Hvor realistisk er det at KrF skal få gjennomført et samfunn der bare de av motsatt kjønn stifter bo, gifter seg og adopterer/føder barn? Hvor realistisk er det at et politisk parti skal få reversert abortloven? Det er svært lite realistisk, vi som er kristne må nok se det i øynene, uten frykt for at ”saltet skal miste sin kraft”.

Salteffekten ligger i det den enkelte av oss er, ikke hvem vi fordømmer. Den ligger i vår kaakter,  ikke ved å fordømme, men ved å vise nådens kraft. Ved å leve ut nåden gjennom våre holdninger og måten vi møter mennesker på.

Kanskje Kristelig Folkeparti er i en brytningstid til en overgang der man har større fokus på mellommenneskelighet og mot til å ikke bøye av for en til tider sykelig trang til å fortelle hva som er feil med folk. Kan det være mulig å utvikle et folkeparti som er virkelig basert på det vi kaller ”kristne grunnverdier”?

Det uttrykket er blitt så utvannet, for det virker som om kristne verdier har begynt å handle mer om å fordømme. Sannheten über alles. På bekostning av nåden og kjærligheten med stor K. Kjærligheten som makter å formidle en god måte å være på, en god måte å leve på, ikke bare peke på den og på samfunnet rundt oss. 

Det virker som om mange kristne har misforstått hva vi er kalt til. Det har begynt å handle mest om hva vi er imot: Imot islam. Imot muslimer. Imot abort. Imot homofili. Si meg, finnes vi FOR mennesker?  Jeg lurer på om vi kan være bedre tjent med å fokusere på ”Jesu verdier” fremfor våre ”kristne verdier”. Han var uten unntak fokusert på enkeltmennesket. 

Det går an å være mot islam, mot abort, mot homofili, og samtidig være for muslimer, være for de som har tatt abort og for de som utfører det, og for homofile og lesbiske. Jeg har undret meg over fokuset blant mange kristne på synd og skam, fremfår å spørre hvordan Jesus ville ha handlet. Hvordan han hadde villet vi skulle handle og forholde oss til mennesker. 

Det falt mange tungt for brystet at Hareide gikk i Pride-toget i 2017 for å stille seg sammen med mennesker. Det falt ikke disse inn som mente så mye om dette, at det går så godt an å ha to tanker i hodet samtidig - man kan utmerket godt mene det er best for samfunnet på kort og lang sikt med ekteskap mellom mann og kvinne, og samtidig stille seg sammen med mennesker som mener det motsatte, og vise at man ønsker også dem godt. Hvordan skal vi klare å spille en rolle i samfunnet som politisk parti hvis ikke vi inkluderer alle?    

I KrFs partiprogram er det tydelig at partiet vil jobbe for "et samfunn med plass til alle". Det høres til forveksling ut som om Jesus selv kunne ha sagt det samme.  

Det faller også mange tungt for brystet at Hareide ikke nå går ut og fordømmer sin informasjonssjefs måte å leve på. At han ikke går ut og tar avstand fra presten som viet dem. Gir dem et ”sannhetens ord”. 

Jeg for min del undrer meg ikke over at Hareide ikke vil benytte denne anledningen med en vigsel, til å fordømme lesbiske parforhold.  Jeg undrer meg heller ikke over at han gjennom media irettesetter presten for å ha viet dem. Det finnes da flere prester i KrF som gjerne kunne ha gjort det samme? 

Jeg undrer meg heller ikke over at en lesbisk kvinne kan finne mening i å være informasjonssjef for et politisk parti som har nedfelt i sitt partiprogram at de vil løfte frem ekteskapet mellom en mann og kvinne som en god og stabil ramme rundt barns oppvekst, samtidig som man erkjenner at mennesker er ulike og respekterer at de tar ulike valg for sine liv, og at de derfor også har et ansvar for å sikre andre former for forpliktende samliv mellom to voksne og ivareta barns og voksnes juridiske rettigheter, uavhengig av samlivsform. 

Jeg tror at KrF er i en sunn utvikling. Samtidig som de er et politisk parti, gjennomsyrer Jesu verdier hele partiprogrammet deres. Kanskje det betyr at vi må miste noen før vi får med flere enn noen gang. Stå på, Knut Arild Hareide.