KrF omfavner det sekulære

Jesus Kristus sa en gang at han er veien, sannheten og livet. Få utsagn i verdenshistorien er mer i strid med den nye lovens ånd enn dette.

KrFs nestleder Olaug Bollestad forklarer partiets forsvar av den nye likestillings- diskrimineringsloven i Dagen 28. juni med at «Vår politikk skal beskytte sårbare grupper og de minste iblant oss. Den dagen vi slutter med det kan vi like gjerne skifte navn på partiet».

Dersom den nye lovens funksjon virkelig var å beskytte sårbare grupper, ville det ikke vært vanskelig å si seg enig medOlaug Bollestad, men sannheten er at den handler om langt mer enn det.

Det er mange som lurer på hvordan en livssynsnøytral, sekulær stat vil fungere i praksis. Det er riktig at en stat ikke kan tro på noe, men hva skjer når staten virkelig går inn for ikke å tro på noe? Den nye likestillings- og diskrimineringsloven viser oss hvordan dette er tenkt.

Denne loven handler nemlig like mye om det å forme oss som mennesker som å støtte sårbare grupper. Lovens mål er at vi alle skal bli tolerante og inkluderende, vi skal læres opp til å forstå at all seksuell frigjøring er av det gode og til å tro at alle religioner er like «sanne».

Departementet trekker spesielt fram skolens rolle og skriver at skoler og undervisningssituasjoner skal bidra til å «skape et inkluderende og tolerant samfunn», og at lærebøker og undervisning skal bygge på at alle mennesker er like verdifulle.

Departementet bruker som et eksempel «at skolen ikke skal fremstille enkelte former for seksuell orientering som unaturlige eller illegitime».

LikestillingsministerSolveig Horneskrev om loven 2. mai i Rogalands Avis at «et samfunn fritt for diskriminering er et bedre samfunn. Diskriminering skal tas på alvor og bekjempes med effektive virkemidler».

Spørsmålet Olaug Bollestad og KrF ikke vil svare på, er hva som skjer når staten med denne loven bestemmer seg for at staten skal bestemme at alt og alle er like verdifulle.

For med like verdifullt mener lovgiverne at alt med tanke på religion, kjønn og seksualitet skal behandles som om det er likt, at det ikke finnes kvalitative forskjeller innad i disse gruppene.

Den diskrimineringen Solveig Horne og Olaug Bollestad advarer mot, handler egentlig om å ha anledning til å mene det motsatte av loven; lov til å mene at det finnes forskjeller; at en religion er bedre enn en annen og at homofile ekteskap er destruktive fordi de fratar barn retten til en far og en mor.

Loven handler altså vel så mye om meninger som om handlinger, og det er bare en mening som er tillatt, men for KrF og Bollestad passer det best å snakke om handlinger ingen lov kan regulere bort.

Denne ideen om alle tings likhet var det KrF også ønsket skulle gjelde i familielivet. Det er ikke forsvaret av sårbare grupper som er lovens kjerne og målsetting, loven handler ikke om å beskytte barn som av ulike årsaker blir kastet ut av sine familier.

Når departementet bruker eksempelet med skolens plikt til å forsvare alle former for seksuell orientering, forstår vi lettere hva målsettingen er, det handler om å oppdra oss alle i den livssynsnøytrale statens idégrunnlag, og med KrFs medvirkning ble familien inkludert i dette prosjektet.

Jesus Kristus sa en gang at han er veien, sannheten og livet. Få utsagn i verdenshistorien er mer i strid med den nye lovens ånd enn dette; Jesu utsagn er diskriminerende i møte med all annen tro. Foreldre i Norge vil i framtiden være forpliktet til å støtte sine barn i deres valg hva gjelder religion eller seksualitet.

Hvis ikke diskriminerer de. Med sin støtte til denne loven viser KrF at de bør endre navnet på partiet. At KrF også avlyser all kamp mot den kjønnsnøytrale ekteskapsloven, er en naturlig konsekvens av partiets nye ideologi.

PDKs mål er ikke å ødelegge KrF, men vi må få lov til å opplyse velgerne om hva partiet faktisk gjør slik at velgerne kan ta sine valg på et skikkelig grunnlag.