ABORT: KrF har latt abortloven ligge i kampen mot sorteringssamfunnet. Det er ikke overraskende, for KrF går inn for «lovlige og trygge aborter», skriver artikkelforfatteren. Bildet viser KrF-leder Knut Arild Hareide. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

KrF og en totalitær stat

fredag 29. september 2017

Dette innlegget er en respons på "KrF, valget og veien videre"

Samfunn

I dag må man oppfatte KrF som en trussel mot oss som vil holde fast ved - slik de troende har gjort under ethvert totalitært regime - at foreldre har en gudgitt rett til å oppdra sine barn i kristentroen uten ideologisk diktat fra statsmakten under trussel om straff.

Pastor og rådgiver Arnfinn Clementsen drøftet i Dagen 25.09 fremtiden for KrF. Han savner at partiet ikke løftet frem familien, sorteringssamfunnet, bioteknologien og aktiv dødshjelp i valgkampen. Men ut fra den politikken KrF står for i praksis, trenger han ikke å undre seg.

Clementsen nevner sorteringssamfunnet. KrF har fokusert på fosterdiagnostikken. Utvikling av den vil kunne føre til at aborttallene stiger. Særlig utsatt er fostre med Downs syndrom.

Men analysen av fostre er verken en tilstrekkelig eller en nødvendig betingelse for sorteringssamfunnet. En nødvendig betingelse (i vårt samfunn) er derimot loven om selvbestemt abort.

Allerede i 1978 var sorteringssamfunnet på plass. Det vi nå står overfor, er muligheten for den gravide kvinne til få et bredere kunnskapsunderlag for å kunne sortere mellom et ønsket og uønsket barn.

KrF har latt abortloven ligge i kampen mot sorteringssamfunnet. Det er ikke overraskende, for KrF går inn for «lovlige og trygge aborter». (Hareide i Vårt Land 09.02. 2017). Partiets kamp mot sorteringssamfunnet savner altså grunnlag.

Clementsen nevner også familien som et sentralt KrF-tema. For mange kristne er familien - mor-far-barn - urcellen i samfunnet, og barnet er en frukt av seksuelt samkvem mellom mann og kvinne.

At familien er en realitet primær i forhold til samfunnet og ikke minst staten, er en sentral kristen tanke. Hvordan KrF oppfatter familien, kommer tydelig frem ved Stortingets behandling av Lov om likestilling og forbud mot diskriminering 12.06.2017.

Den nye lovens ideologiske profil og målsetting er klar. Den skal fremme likestilling mellom alle mennesker, uavhengig blant annet av «seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk (...).

Med likestilling menes likeverd, like muligheter og like rettigheter» (§ 1). Tanken om at det heteroseksuelle ekteskapet står i en særstilling i samfunnet, har KrF demontert.

Når homoseksuelle skal ha «like muligheter og rettigheter» som heteroseksuelle, må det også gjelde adgangen til å skaffe seg barn og familie og da ved kunstige, unaturlige midler som for eksempel surrogati. KrF var sentral i arbeidet med denne loven i Stortinget, og den målbærer et kjernepunkt i KrF-ideologien.

Man skulle kanskje ha trodd at KrF ville ha hatt oss kristne i tankene da loven ble vedtatt.. Blant annet ved å sikre våre familier frihet i forhold til lovens virkeområde, slik at kristne familier kunne ha oppdratt barna ut fra et bibelsk syn på kjønn og samliv.

Men for KrF var det særlig viktig å hindre en slik frihet! Diskrimineringsloven (2013) hadde en enn unntaksparagraf: «Loven gjelder på alle områder i samfunnet, med unntak av familieliv og andre rent personlige forhold.» (§ 2)

Sammen med Arbeiderpartiet fikk KrF hindret at en slik paragraf kom inn i den nye loven. Slik lyder dens § 2: «Loven gjelder på alle samfunnsområder.»

Det betyr at det er forbudt og straffbart å la hjemmet og oppdragelsen av barna ledes av bibelsk etikk på dette område. At det forholder seg slik, er allerede bekreftet av lovgiver. (Se ablikk.no, 28.09.2017.)

At en statsmakt tvinger sin ideologi på hele samfunnet også familien og hjemmet, er ikke nytt. Under okkupasjonen sto Den norske kirke opp mot statens forsøk på å oppdra alle barn og unge i nazistisk ideologi. Kirken holdt da frem foreldrenes rett til å oppdra sine døpte barn i kristendom og ikke nazisme.

I dag må man oppfatte KrF som en trussel mot oss som vil holde fast ved - slik de troende har gjort under ethvert totalitært regime - at foreldre har en gudgitt rett til å oppdra sine barn i kristentroen uten ideologisk diktat fra statsmakten under trussel om straff.

At vi som er kristne, nå går barske tider i møte i også i vårt samfunn, er åpenbart. Foreløpig får vi diagnosen fobi. En av skribentene i norsk presse, John O. Egeland, som står for en totalitær liberalisme, skrev for en tid tilbake om historien til det gamle KrF:

«Ser man på partiets historie når det gjelder likestilling, abort, homofili og annen sex, likner det en diagnose» (Dagbladet 14.9.2017). Det nye KrF har tydeligvis noenlunde samme vurdering.

Før valget gikk mange ut med formaninger til kristne om å samles om KrF. Blant disse var selvsagt Nils-Petter Enstad med sin sjikane mot kristne «avvikere». Men også mer representative som Misjonssambandets Espens Ottosen og tidligere indremisjonsleder Karl Johan Hallaråker.

I det lengste vil jeg håpe at de ikke har satt seg inn i det KrF gjorde for å få igjennom en totalitær lov om likestilling og diskriminering. Om de kjente til denne loven har de et forklaringsproblem.