KrF med kurs mot linjeskifte i norsk politikk

En klok beslutning vil være å gå inn i Solberg-regjeringen. Med dagens politiske ledelse i KrF er dette et absolutt utenkelig alternativ.

Før stortingsvalget i 2017 gjaldt ikke tidligere garantier om at en stemme til KrF samtidig var en stemme til en ikke-sosialistisk regjering. Meningsmålinger under sperregrensen i tiden opp mot stortingsvalget førte til at Hareide tre dager før valgdagen gikk ut og sa at en stemme til KrF også var en stemme til Erna Solberg som statsminister. Etter valget i 2017 har KrF, som vi vet, erklært seg som et blokk-uavhengig parti.

Resultatet av stortingsvalget plasserte partiet i en avgjørende vippeposisjon. Partiets dyktige politiske håndverkere har sikret partiets særinteresser på en god måte i Stortinget. Partiets frie posisjon har også medvirket til at Sylvi Listhaug måtte forlate regjeringen og at tidligere stortingspresident Olemic Thommessen måtte trekke seg.

KrF er et annerledes parti i den forstand at storparten av stemmene ved stortingsvalg kommer fra Sør- og Vestlandet. I dagens stortingsgruppe på 8 kommer 7 fra Sør- og Vestlandet. Her har partiet sitt såkalte verdikonservative grunnfjell som antas skeptisk til å delta i en Ap-ledet regjering eller å støtte en slik regjering. Dette grunnfjellet mener at den politiske avstand til Ap er betydelig.

Det kan vises til Aps kritiske syn på private skoler og kritiske holdning til Israel. Aps nærmeste støttespiller, LO, vedtok full boikott av Israel på sin siste kongress. Ap-ledede kommuner som Trondheim og Tromsø har også fattet boikott-vedtak mot Israel. Siste landsmøte i Ap vedtok også å fjerne K-en i KRLE-faget i skolen. Mange i KrF husker ennå hvem som har vært KrFs hovedmotstander i mange livssynssaker de siste tiårene.

Et hovedproblem for KrF er partiets manglende evne til å kapre velgere fra andre partier. Det er derfor forståelig når Hareide uttaler at «Hovedutfordringen er å få nye KrF-velgere, ikke dagens lojalitet blant velgerne.» Jeg tror partiet får god anledning til å teste nettopp dette i tiden fremover.

Jeg mener at de som har vilje til å se nå observerer et KrF på vei mot et linjeskifte i norsk politikk. KrF har et landsmøtevedtak mot regjerings-samarbeid med Frp. Dette ligger 100 prosent fast og begrunnes med den betydelige politiske avstanden mellom KrF og Frp. Sylvi Listhaug som ny nestleder i Frp vil neppe øke samarbeidsviljen.

Partiet De Kristne blir av og til angrepet av KrF mest fordi partiet er til og kan bety en fare for KrF på sikt Når det gjelder Høyre nevnes verdiliberalisering. Det som er fraværende er en analyse av hvilken «verdiopphenting» man vil få ved å delta eller støtte en Ap-ledet regjering hvor også SV vil være en del av det parlamentariske grunnlaget.

I debatten om partiets samarbeidsstrategi frem mot landsstyremøte 28. september nevnes at partiet må ta modige beslutninger. Et linjeskifte mot Ap vil utvilsomt være en modig beslutning. Intet mindre enn partiets fortsatte eksistens som riksdekkende parti vil, etter min mening, eventuelt settes i spill.

En klok beslutning vil være å gå inn i Solberg-regjeringen. Med dagens politiske ledelse i KrF er dette et absolutt utenkelig alternativ. De to alternativene som gjenstår er å rendyrke og utvikle rollen som et blokk-uavhengig parti eller foreta et linjeskifte mot Ap.

Jeg tror meningsmålingene fram mot 28. september vil avgjøre hvilket alternativ som blir valgt. Blir det vedvarende meningsmålinger under sperregrensen i tiden fram mot 28. september, blir partiledelsen nødt til å sette et linjeskifte på vent.