KrF-leder Knut Arild Hareide. Foto: Ørn Borgen, NTB scanpix

KrF i keiserens nye klær

tirsdag 28. august 2018

Samfunn

Partiledelsen i KrF går inn for likekjønnet ekteskap, samtidig som de går inn for det tradisjonelle ekteskapet. De som har trodd noe annet har blitt lurt.

Det er nå avklart at partiledelsen og sentralstyret i KrF gir sin fulle tillit til partiets familiepolitiske talsmann etter at han viet KrF sin kommunikasjonssjef med sin lesbiske samboer. Nå er det blitt synlig for alle. Partiledelsen i KrF går inn for likekjønnet ekteskap, samtidig som de går inn for det tradisjonelle ekteskapet. De som har trodd noe annet har blitt lurt.

Å rette opp dette inntrykket kan ikke lenger gjøres uten at hele partiledelsen og sentralstyret går av, samt at familiepolitisk talsmann byttes ut. «Jeg har nok undervurdert sprengkraften i denne saken», var omsider budskapet fra Knut Arild Hareide. Partiledelsen hadde altså vurdert at det ville bli reaksjoner, men ikke at de ville bli så store.

For mange av KrF sine tillitsvalgte og velgere er det en krise å oppdage at partiet har forkastet sin gamle familiepolitikk, og kastet vrak på det de trodde var partiets program. Det synet som KrF har stått på i familiespørsmål er borte. Den homopolitiske agenda på normoppløsning i familiespørsmål har fått en alliert i partiledelsen i KrF.

For mange andre er det en krise å oppleve å ha blitt lurt og ført bak lyset. Mange sitter igjen med en opplevelse av at det har vært en skjult agenda for å endre KrF sitt familiesyn. En agenda som har pågått over år. Verdikonservative som har blitt frosset ut har fått svar på hvorfor.

En annen utfordring for partiet er de mange som har stått på stand for KrF og drevet valgkamp. De har forsvart ekteskapet mellom en mann og en kvinne og i praksis lurt sine velgere. Dobbeltkommunikasjonen og partiledelsens evne til å snakke folk etter munnen har vært formidabel, og nå møter de seg selv i døren.

Istedenfor å gi avklarende svar, møter partiledelsen velgerne og tillitsvalgte med avsporinger som «nå må vi stå samlet» og «nå må vi legge dette bak oss og gå videre». Men spørsmålene er; hva skal en stå samlet om? Og hvor går veien videre? Det er det fremdeles bare partiledelsen som bestemmer. Og de mest lojale følger blindt etter.

Den største reelle krisen for partiet og for kristne velgere er at den liberale fløyen i KrF nå er blitt en alliert til bevegelsen som ligger bak LHBTIQ. Dette er en bevegelse som KrF aktivt har støttet over statsbudsjettet og som over lengre tid åpent har trakassert verdikonservative.

KrF skaper nå legitimitet for at verdikonservative standpunkt ikke lenger skal aksepteres i fremtiden. Tolkningen på diskriminering kan bli meget vid og inkludere alle menigheter som ikke åpner for homofilt samliv i lederstillinger. En ny smakebit på det fikk vi av justisminister Tor Mikkel Wara som nå åpner for sanksjoner på det han mener er diskriminering av homofile.

I verste fall er det KrF som nå åpner for forfølgelse av verdikonservative kristne. All likebehandling skal innføres. Alt annet kalles for diskriminering.

På tross av dette har mange tillitsvalgte i KrF en tradisjon for å være lojal mot KrF helt uavhengig av overbevisning. Overbevisning om sant og rett har tradisjon for å være underordnet. For enkelte betyr partiet så mye at det er utenkelig å bryte ut uansett. Da følger man heller slagordet «Protester høylytt for alt i verden, men fortsett gjerne med på ferden.»

Denne krisen kan likevel være fundamental for KrF. For velgerne er ikke like bundet. Det går et sus av overraskelse gjennom partiet som velgerne har plukket opp. Er det virkelig mulig? Har de endret familiepolitikken? Hva har skjedd?

Bekkevold sitt syn på likekjønnet ekteskap var godt kjent for partiledelsen og stortingsgruppen da de valgte ham som familiepolitisk talsmann. Han kommer fortsatt til å promotere KrF sitt syn på familien, slik han er satt til å gjøre. Slik bekrefter KrF ledelsen hans politiske syn på likekjønnet ekteskap.

Når partiveteraner er overrasket over utviklingen så bærer de selv ansvaret. Hvilke kriterier for lederskap i KrF er det de har løftet frem som viktige i nominasjonsprosesser og tillitsverv i partiet. Jo, kandidatene må fremfor alt være sentrumskandidater. Unntak kan likevel gjøres for kristensosialister. De må ellers være unge, flinke og ambisiøse. Helst menn og helst lutheranere.

Og det viktigste kriteriet av alt. KrF sine folkevalgte må ikke åpne for samarbeide med Frp. Aldri har det vært stilt krav om at kandidatene må fremme at ekteskapet skal være mellom en mann og en kvinne. De har således fått det de har bedt om, og krisen i KrF er et faktum.

Når en nå sier at i KrF så er det rom for to syn, samtidig som en vil «løfte frem ekteskapet mellom mann og kvinne», så er det å føre velgerne bak lyset. Spørsmålet er bare om velgerne fortsatt vil la seg lure, eller om de finner andre parti å støtte. Ledelsens strategi er å tie saken i hjel, slik en pleier.

Debattkulturen i KrF har lenge vært under kritikk, men den er nå blitt mer synlig. Krisen er i så fall bare begynt. Ingen vil heretter kunne støtte partiledelsen uten samtidig å støtte det linjeskiftet som er kommet fram gjennom denne saken. Flere tillitsvalgte, og venner av KrF, har snakket om klokskap. Men denne saken dreier seg ikke om klokskap.

Den dreier seg om ærlighet og om fundament. Hvis ikke en har vært ærlig og hvis fundamentet er borte så bør huset ramle sammen. Da hjelper det lite å sitte inne i huset med all verdens klokskap. Nominasjonsprosessene er i gang for alle partier. KrF vil nok som vanlig sette inn noen verdikonservative relativt høyt på listene for å skape legitimitet til sitt prosjekt.

Spørsmålet er nå hvor mange verdikonservative som vil la seg bruke som agn i bytte mot karriere, posisjoner og penger. De folkevalgte i KrF ser sperregrensen som den største trusselen mot partiet og kan gi et noe større rom for verdikonservative. Stadig flere av KrF sine velgere ser samtidig KrF under sperregrensen som noe positivt. At partiet der kanskje kan finne tilbake til sine røtter.

De siste årene har det ikke manglet beskyldninger mot Partiet De Kristne, som har hevdet det alle nå ser. All kritikk på at en har utfordret KrF på utydelighet er nå blåst bort. Partiet De Kristne har kanskje vært små, men også de små kan rope ut at denne keiseren ikke har klær, uansett hvilken parade han går i.

Pragmatismen i KrF har gjort partiet verdiløst. Nå er det tid for verdikonservative velgere å samle seg om noe nytt. Det er tid for å gå i samme retning. Det er tid for konsekvenser og resultater. Det er tid for å samle seg om Partiet De Kristne.