Jerusalem og majoriteten

Det har ikke vært noen takk å få for Israel som fra 1967 har sørget for at alle religioner har fri adgang til deres hellige steder.

Jerusalem er i nyhetene, og igjen eksellerer den kompakte majoritet med et endimensjonalt narrativ, frikoblet fra historiske og rettslige fakta. La oss se på noen av dem: Det påstås at FN vedtok i 1947 at Jerusalem skulle være et Corpus Separatum, en egen geografisk enhet, adskilt fra den jødiske og arabiske staten.

Utgangspunktet er korrekt, men så går alt galt. Det ignoreres at FN ikke gjorde noe for å etablere dette Corpus Separatum i ­1947–48. Antagelig fordi man regnet med at en jødisk stat ville drukne i blod og at det aldri ville bli behov for en slik enhet. Efter at Transjordan hadde tatt Vestbredden og Øst-Jerusalem i en ulovlig angrepskrig og en ulovlig okkupasjon gjorde FN intet for å fordømme dette.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

FN-vedtaket krevde at det skulle være fri adgang for alle religioner til deres hellige steder. Men det kom ingen fordømmelse mot at israelere og jøder var forbudt adgang til sine hellige steder. Heller ikke at samtlige 38 synagoger i Øst-Jerusalem ble vandalisert og at det ble lagt en 4-felts motorvei tvers igjennom den jødiske gravlunden på Olivenberget.

Det har ikke vært noen takk å få for Israel som fra 1967 har sørget for at alle religioner har fri adgang til deres hellige steder. Det underslås at dette spesielle Corpus Separatum skulle vare i 10 år og så skulle det diskuteres på nytt.

Idéen om et Corpus Separatum druknet i en borgerkrig som ble startet av araberne i månedsskiftet november/desember 1947 og i krigen som fem arabiske nabostater startet 15. mai 1948 for å utslette Israel. Derfor er det intet rettslig grunnlag for å kreve et Corpus Separatum nu.

Det påstås at det er viktig for den arabiske og muslimske verden at Jerusalem skal være hoved­stad for Palestina fordi islams tredje helligste sted er der. Dette er i beste fall en sterk overdrivelse. Påstanden fremsettes for bruk i FN og den vestlige verden.

Å tro at den arabiske verden ønsker at palestinerne, som ikke er veldig populære på de kanter, skal ha overopphøyhet i Jerusalem, er ufundert. Selv om media leter opp hver minste antydning til protester og derved også oppfordrer til og skaper protester, har Trumps utspill bare medført forholdsvis beskjedne demonstrasjoner.

Det påstås at å anerkjenne det selvfølgelige – at Jerusalem er Israels hovedstad – vil stå i veien for en pågående fredsprosess. Til dette må man spørre: Hvilken fredsprosess? Det lille som var igjen av den ble begravd da Abbas for tre år siden nektet å sette seg ved forhandlingsbordet, hvilket han fortsatt gjør.

Det er ikke noe folkerettslig prinsipp at en stat ikke kan gjennomføre det som er landets selvfølgelige rett, men må vente på at fiender, som ønsker staten utradert, gir klarsignal.

Jerusalem har vært Israels hovedstad i snart 70 år. Hvor lenge skal landets fiender ha rett til å blokkere at dette faktum blir anerkjent? Er det opp til Abbas, er svaret til evig tid. Så lang tid gis det ikke i folkeretten.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Den håpløst utdaterte politikken som gir araberne vetorett mot en fredsløsning ble begynt av britene rett efter Første verdenskrig. Den har innebåret at britene, europeerne, USA med flere har pønsket på hva de kunne gi araberne for å lokke dem til forhandlingsbordet.

Det har skjedd på bekostning av det jødiske samfunnet i Palestina under britisk styre, senere Israel. Og hele tiden i skarp strid med Palestina-mandatet fra 1922 og FN-­paktens artikkel 80 fra 1945.

Man aner at både kristne og muslimer finner det forsmedelig at jøder skal kunne styre i Jerusalem. Derfor tviholdes det på fiksjonen om et Corpus Separatum. Dermed har araberne, senere PLO og PA, fått en forventning om at de ikke behøver å gi noe. De satser på å få det hele servert på et fat, tilberedt av stater og mennesker som har sine egne interesser å passe på.

Kritikken mot Trumps beslutning om Jerusalem vil gi det motsatte resultatet av hva kritikerne formodentlig ønsker. Kritikken vil gjøre det vanskeligere for Abbas å akseptere det selvfølgelige. Han må akseptere et jødisk Israel med Jerusalem som hovedstad. Jo fortere han kommer til en slik erkjennelse, jo fortere vil en fred være mulig.

Det er ikke sant at hovedproblemet i konflikten er Jerusalem. Hovedproblemet er at den arabiske siden ikke er villig til å akseptere en jødisk stat. Arafat nektet i 2000 å undertegne en ferdig fremforhandlet fredsavtale hvor hans stat skulle ha sin hovedstad i Jerusalem.

Men det var ikke godt nok. Han stilte to ekstra krav: Det skulle ikke være en endelig fredsavtale og alle «palestinere» skulle ha rett til «hjemvendelse». Begge kravene hadde som formål å utslette staten Israel. Abbas, som var Arafats nære rådgiver i 2000, står på de samme kravene.

Derfor finner Abbas på alle slags påskudd for ikke å sette seg til forhandlingsbordet. I stedet har han satt i gang en kampanje for at Palestina skulle bli internasjonalt anerkjent som selvstendig stat og for å utslette alle bånd til og spor av jødisk nærvær i Israel generelt og Jerusalem spesielt.

Det er stor skam at Norge ikke har stemt imot den serien av FN-resolusjoner hvor historieforfalskning blir opphøyd til internasjonal politikk. Det begynte med Obamas tragiske unnlatelse av å nedlegge veto mot en slik resolusjon for ett år siden. Det har gitt Abbas blod på tann og gjort ham om mulig enda mer uvillig til å forhandle.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Mange påstår at Israels tilstedeværelse på Vestbredden er folkerettsstridig. Det er ikke sant. Israel fikk den posisjonen i en lovlig forsvarskrig. Når den arabiske siden ikke er villig til å inngå en fredsavtale har Israel rett til å bli stående.

Det blir påstått at Israels økonomiske nærvær på Vestbredden er ulovlig. Det er heller ikke sant. Tvert imot bedrer det palestinernes økonomiske kår og bidrar til en fredelig utvikling. På samme måte som EU fikk Nobels fredspris for det økonomiske samarbeidet i Europa.

Men BDS-fantastene, hvis mål er utslettelsen av Israel, synes åpenbart det er bra at palestinerne er arbeidsløse og at hatet vokser. Israels tilstedeværelse på Vestbredden har gitt palestinerne en rekke sykehus og universiteter, før 1967 var det ingen.

Det har gitt befolkningen arbeidsplasser og redusert arbeidsledigheten som var på 80 prosent i 1967. Situasjonen ville vært enda bedre om vi hadde sluppet BDS-bevegelsen. Men boikott av jøder og Israel har vært en arabisk (og britisk) politikk som har bidratt til å forsure livet, ikke bare for jødene, men kanskje først og fremst for araberne.

Det er tragisk at palestinerne blir tilgitt enhver terror­handling, enhver oppfordring til hat og vold, enhver indoktrinering av barn og ungdom til å hate Israel og jøder.

Det blir i beste fall fortiet, men ofte blir det aktivt unnskyldt med at når man er under okkupasjon må slikt aksepteres, i ethvert fall forstås. På den måten sørger palestinernes «venner» for å fordype og forlenge konflikten.

Den palestinske ledelsen burde blitt fordømt på det skarpeste for at den ikke bereder befolkningen på fred med Israel, men tvert imot nører opp under hatet og ønsket om å utslette Israel. Med en slik politikk forsvinner håpet om en palestinsk stat, sakte, men veldig sikkert.

Det blir påstått at bosettingene er det største hinderet for fred. Igjen feil. Fredsavtalene fra 2000 og 2008 løste det problemet. Men Arafat og Abbas var ikke villige til å inngå en varig fredsavtale. Det kunne de ikke, for målet var og er at Israel skulle bort fra kartet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Og så kan man jo lure på hvorfor det er OK at Israel har en arabisk minoritet som utgjør 20 prosent av befolkningen, mens det ikke kan aksepteres en eneste jøde i en palestinsk stat. Israel blir grovt løgnaktig beskyldt for å være rasistisk.

Men hva er mer rasistisk enn at Palestina må være rent for jøder? Slik resten av den arabiske verden er blitt fritt for jøder ved å drive ut over en million jøder som i det vesentligste har kommet til Israel.

Å tviholde på en politikk som har vist seg mislykket i 100 år er utrolig nok blitt opphøyd av den kompakte majoritet til å være statsmannskunst. I virkeligheten bare bidrar det til å forlenge og forverre konflikten.

Norge bør snarest gjøre som USA. Det ville tjene Norge til heder og berede grunnen for reelle fredshandlinger til det beste for alle parter.