Illustrasjonsfoto: Yayimages.com

Homofiles frigjøring, vårt nye slaveri?

mandag 6. februar 2017

Samfunn

Det synes kun å være Partiet De Kristne som forstår faren ved de kreftene som vinner stadig større terreng.

Den norske kirke har nå en vigselsliturgi som gjør at lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) kan gifte seg i kirken. Et flertall i Kirkemøtet stemte mandag for liturgien. Den nye liturgien kommer i tillegg til den eksisterende, som er fra 2003.

Det få eller ingen spør om, er om den friheten noen nå feirer, egentlig er så frigjørende som man vil ha det til. Leder for Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum, sa ifølge Klassekampen at kirken må utvikle rosa kompetanse og kom dermed med et tydelig signal om at spørsmål rundt kjønnsidentitet og seksuell legning vil bli viktig for Kirken i tiden som kommer.

Men hvordan skal man karakterisere de kreftene som ønsker å gjøre oss alle til en del av en rosa virkelighetsforståelse?

En kikk på UNESCOS rapport Out in the open fra 2016 vitner om hvilke krefter de liberale i kirken spiller på lag med. Det er liten tvil om at vi står overfor krefter som har til hensikt å skape et nytt syn på hvordan vi forstår mennesket og dets seksualitet.

LES: Lite homonettverk snudde kirken

Rapporten har et tilsynelatende fornuftig utgangspunkt; hvordan forhindre diskriminering og vold i skoleverket. UNESCO fastslår at ingen stater kan oppnå en inkluderende og rettferdig skolegang dersom elever blir diskriminert eller opplever vold på grunn av deres seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, men ved nærmere lesing, blir det imidlertid tydelig at det er annet og mer grunnleggende budskap som er i sentrum.

Begrepet identitetspolitikk er noe vi forbinder med Sverige eller kanskje Barack Obama og Hillary Clinton. Det fremstår som en teoretisert og ideologisert tilnærming til det de fleste av oss opplever som selvfølgeligheter, nemlig hva mennesket er.

Rapporten fra UNESCO viser imidlertid at tankene bak det vi stort har betraktet på distanse, har en langt dypere ideologisk forankring enn det jeg tror de fleste av oss er klar over.

Identitetspolitikk refererer til begrepene seksuell orientering og kjønnsidentitet, i litteraturen betegnet som sexual orientation og gender identity/expression. Det vil si at mennesket ikke bare forstås ut fra hvilket kjønn det seksuelt sett orienterer seg mot, men også ut fra hvilket kjønn det definerer seg som.

Det er lett å se at det blir mange mulige variabler å holde orden på, spesielt med tanke på at teorien ikke bare forholder seg til to kjønn, men et utall, og at mennesket i prinsippet forventes å opptre bifilt.

Ideologisk sett har rapporten klare paralleller til queer-teori, eller det vi på norsk kaller skeiv eller rosa teori. Skeiv teori, både som teori og politikk i praksis, er opptatt av kjønn, seksualitet og makt. Men i stedet for å søke toleranse for det som er annerledes, sikter skeiv teori seg inn mot det vi til daglig omtaler som normalt, og snur det hele på hodet.

LEDERARTIKKEL: Hva homobevegelsen kan lære oss

Skeiv teori vil ha oss til å tenke utenom tradisjonelle inndelinger som mann, kvinne og hetero-norm. Ifølge skeiv teori bør vi i utgangspunktet se på alle som like, og ikke forutsette, eller forvente, en gitt seksuell eller kjønnslig aktivitet hos noen, det vil si at kategoriene avskaffes.

Dette er også den politiske plattformen til Out in the open, og den deles altså av kirkens ledelse. UNESCO er som sagt opptatt av å bekjempe vold mot mennesker som ikke definerer seg innenfor tradisjonelle kategorier, men hva er så vold? UNESCO ser på vold ut fra et eksplisitt og implisitt perspektiv.

Den eksplisitte volden defineres som handlinger der elevene ikke opplever seg komfortable, ydmyket, såret eller skremt. Den implisitte volden defineres langt vagere, og defineres ut fra symbolske eller institusjonelle variabler.

Den er ifølge UNESCO mer subtil og består av holdninger de fleste av oss opplever som naturlige i skolens miljø, men som ifølge UNESCO indirekte oppmuntrer til homofobi og transfobi, i tillegg til at de opprettholder skadelige stereotyper.

UNESCO er opptatt av at den implisitte volden i størst mulig grad må bort fra elvenes skolehverdag, i læreplaner og lærebøker. UNESCO ønsker derfor at læreplaner og lærebøker enten bør være inkluderende eller bekreftende.

Med det mener de at lærebøker implisitt bør bekrefte et positivt syn på fri seksuell orientering eller kjønnsidentitet, det vil si at UNESCO anbefaler lærebøker som ikke bekrefter heteronormen. Hvis ikke bør de etter UNESCOs mening gi et eksplisitt positivt budskap om seksuell og kjønnslig mangfold ved å representere personer fra ulike grupper på en naturlig måte.

Lærebøker som bekrefter eller forsterker et tradisjonelt syn på kjønn og seksualitet anses for å være fiendtlige ettersom slike læreverk opprettholder tradisjonelle normer, og dermed indirekte leder til homofobisk og transfobisk vold.

Det handler altså ikke bare om kjønn og seksualitet. Også tradisjonelle oppfatninger av maskulinitet og feminitet problematiseres. Skolen bør derfor etter UNESCOs oppfatning ikke presentere slike egenskaper knyttet til kjønn.

TARJEI GILJE: Når det kirkepolitiske flertallet har satt seg

Hvor langt UNESCO går, kommer fram av deres positive omtale av den normkritikken som Sverige benytter seg av i implementeringen av den nye kjønnsideologien. UNESCO roser svenske myndigheters kursing av landets lærere i normkritikk, der hensikten er å inkludere seksualitet og kjønnsidentitet i undervisningen.

I praksis betyr det at i stedet for å fokusere på individer og grupper som er forskjellige fra en norm, er en i stedet kritisk til de normene som leder til at vi får noe som vi anser for å være normalt eller ikke. Det vil si at man ønsker å bryte ned alle tradisjonelle normer for kjønn og samliv.

Det er dette perspektivet vi må ha for å forstå hva det innebærer når krefter i kirken vil bygge rosa kompetanse. Hva vi ser er en kirke som er blitt en del av en internasjonal ideologisk bevegelse der målet er en total endring av et tradisjonelt syn på familie og kjønn.

Motstand blir definert som motstand mot menneskerettighetene. Her er det ikke toleranse for uenighet, forkjemperne kommer ikke til å akseptere noe annet enn deres egen skeive virkelighetsforståelse.

Det er en utrolig naiv tilnærming til disse ideologiske konsekvensene i det politiske miljøet. Det synes kun å være Partiet De Kristne som forstår faren ved de kreftene som vinner stadig større terreng.