MOTVILJE: Det vi er vitne til er en emosjonell motvilje mot jødene, en motvilje som de kanskje ikke selv kan forklare. Det bare er sånn. Det er dette vi kan forstå som en latent antisemittisme, og den stikker dypt i den norske folkesjel, skriver Per Haakonsen. BIldet er fra den jødiske gravlunden på Helsfyr i Oslo.  Foto: Jarl Fr. Erichsen, NTB Scanpix

Hatet stikker dypere enn forstanden

tirsdag 22. mai 2018

Samfunn

Vi må huske på at mange av de som kjemper for palestinernes sak både innenfor og utenfor Den norske kirke er både velutdannede, kunnskapsrike og intelligente. De mangler egentlig ikke innsikt i de faktiske forhold.

Hvordan er det mulig å være så forutinntatt, spør Kjell Tveter i Dagen 15. mai. Han gremmes over den manglende innsikt lederne for KFUK/KFUM har i Midtøstenkonflikten. Han mener de må mangle historiske kunnskaper og kommer så med en prisverdig opplisting av historiske fakta.

Ja, en kan undres. Men er det manglende historiske kunnskaper som er årsak til den jødefiendtlighet vi er vitne til?

Vi må huske på at mange av de som kjemper for palestinernes sak både innenfor og utenfor Den norske kirke er både velutdannede, kunnskapsrike og intelligente. De mangler egentlig ikke innsikt i de faktiske forhold. Forklaringen på deres uforsonlige holdning overfor jødene må søkes annensteds.

Det vi er vitne til er en emosjonell motvilje mot jødene, en motvilje som de kanskje ikke selv kan forklare. Det bare er sånn. Det er dette vi kan forstå som en latent antisemittisme, og den stikker dypt i den norske folkesjel. Vi nordmenn har alltid vært imot jødene. Slik har det nærmest vært fra tidenes morgen.

Da jeg i sin tid holdt foredrag over dette emnet, tok jeg utgangspunkt i forsamlingen på Eidsvold i 1814 der jødene i Grunnloven ble utestengt fra landet. Da ble jeg oppringt av mennesker som mente at motviljen mot jødene gikk enda lenger tilbake i tid. De har sikkert rett. Men mitt poeng var at motviljen mot jødene – antisemittismen – har vært tilstede hele tiden frem til våre dager.

Antisemittismen ligger ikke bare dypt begravet i den norske folkesjel, den omfatter også alle lag av befolkningen – kristne så vel som ikke kristne. I 1814 var kirkens representanter på Eidsvoll de sterkeste talsmenn for å stenge jødene ute. Bedre skulle det ikke stå til i de lavkirkelige kretser. I bladene til de kristne organisasjonene finner vi på slutten av 1800-tallet flere antisemittiske artikler.

Siden har det gått slag i slag og vi skal ikke regne det opp. Men ille var det selvsagt under Andre verdenskrig der både kirken og motstandsbevegelsen fikk klar forhåndsvarsel om den forestående jødeforfølgelse her i landet. Men de unnlot å gjøre noe. Men etter at jødene «trygt» var transportert ut av landet, kom kirken med sitt berømmelige hebreerbrev der den tok avstand fra jødeforfølgelsen. Også Pilatus hadde behov for å vaske sine hender.

Poenget er her at jødenes skjebne har aldri lagt oss på hjerte. Vi har aldri likt dem, derfor liker vi heller ikke den jødiske staten. Palestinerne vil ha jødene bort og det vil vi også. Derfor koster det oss lite å støtte palestinernes sak. Mot en slik holdning hjelper ikke kunnskap. Hatet stikker dypere enn forstanden.