BLÅ BÅND: Kjell Ingolf Ropstad (tv) advarer KrF mot å løsne på båndene til Erna Solberg og høyresiden i norsk politikk.  Foto: Cornelius Poppe, NTB scanpix

Et løfte er et løfte er et løfte

søndag 15. juli 2018

Samfunn

KrF prøvde seg i 2017 på den krevende øvelsen å velge Erna og droppe Siv. Det har ikke latt seg gjennomføre, og det bør KrF ta konsekvensen av.

«En rose er en rose er en rose» skrev poeten Gertrude Stein i 1913.

Dette sitatet dukker opp ved meldingen om at KrFs nestleder Kjell Ingolf Ropstad på den ene siden mener at det er uaktuelt for KrF å «bytte side» siden man jo pekte på Erna Solberg som statsminister ved valget i 2017, mens han på den andre side holder det åpent at KrF kan komme til å gå inn i Solberg-regjeringen i løpet av denne stortingsperioden.

Dette til tross for at partiet ved samme anledning som man «pekte på» Solberg, slo fast at et regjeringssamarbeid med Frp er uaktuelt.

For svært mange av oss henger de to tingene sammen. Føler man seg forpliktet seg av den ene delen, er man like forpliktet av den andre.

Det er i et sommerintervju med NRK at Ropstad gjentar det han har sagt en rekke ganger tidligere, nemlig at han «advarer» KrF mot å løsne på båndene til høyresiden i norsk politikk. Dette til stross for en tung, historisk empiri på at disse båndene har fungert som blylodd rundt KrFs oppslutning ved samtlige valg siden 2005. Samtidig holder han det åpent at KrF kan gå inn i en regjering som også omfatter Frp.

Ropstad gjentar også sitt gamle mantra om at samarbeidet mellom KrF og regjeringen er «godt».

Det virker ikke som statsministeren umiddelbart er enig i det. På sin siste pressekonferanse før sommerferien benyttet hun anledningen til å «refse» KrF for at partiet ved en rekke anledninger har sikret flertall for andre løsninger enn de hun og regjeringen ville ha.

Denne «refsen» bekrefter at statsministeren i bunn og grunn tar KrFs støtte for gitt, og når et uavhengig politisk parti i vippeposisjon konkluderer annerledes, vekker det irritasjon.

KrF prøvde seg i 2017 på den krevende øvelsen å velge Erna og droppe Siv. Det har ikke latt seg gjennomføre, og det bør KrF ta konsekvensen av. Det betyr at partiet bør droppe Erna også, framfor å prøve seg på å sluke kamelen Siv Jensen og hennes parti.

Når det er sagt: Det er ikke statsministeren i og for seg som er det største problemet med den sittende regjeringen. Det er det finansministeren og hennes parti som er; et parti som statsministeren i situasjon etter situasjon behandler med noe som mest av alt virker som servilitet.

For øvrig er det fullt mulig foran valget i 2021 å gi beskjed om at KrF vil samarbeide med det og de partiene som gir KrF mest gjennomslag for partiets politikk, og ikke knytte seg til verken den ene eller andre blokka. Så utrolig det enn må virke for enkelte: Vi har ikke direkte valg på regjeringer her i landet.