Illustrasjonsfoto: Artful Magpie/CC/Flickr

Det handler ikke om kjønn, men om sannheten

torsdag 9. juni 2016

Samfunn

Når sannheten benektes, står alle nedbrytende krefter til disposisjon.

Stortinget har denne uken vedtatt en lov som stadfester retten til å skifte kjønn juridisk. I prinsippet kan loven brukes av alle som ønsker å skifte kjønn. Noen mener det hadde vært bedre om Stortinget gikk inn for et tredje kjønn; hen.

LEDER: Vi kommer ikke unna kvinne og mann

Diskusjonen så langt har stort sett handlet om rettighetene til de ytterst få som mener seg født i feil kropp, men konsekvensene er langt mer vidtrekkende. Og prinsipielt blir konsekvensene de samme enten man går inn for valgbart juridisk kjønn eller innføring av ett eller flere nye kjønn. Det handler om fundamentet for vår sivilisasjon, det handler om sannheten selv.

Den nye loven forkaster forståelsen av konseptet sannhet. Når det mest grunnleggende med mennesket, oppfattelsen av hvem vi er, skal være et resultat av våre følelser, forstår vi at det ikke lenger gir mening å snakke om sannhet.

Men loven bør ikke være en overraskelse for noen. Det hele startet med den kjønnsnøytrale ekteskapsloven og opphevelsen av det biologiske bånd mellom foreldre og barn. Med begrepet medmor ble løgnen en del av vår lovgivning, kjønnet mistet sin betydning.

Med den nye loven om juridisk kjønn har Stortinget tatt Norge enda et steg videre med tanke på forkastingen av en kristen virkelighetsoppfatning. Følelser har blitt alle normers utgangspunkt, og det vi kaller skeiv teori, er blitt en del av statens normative utgangspunkt. Dette er i seg selv et paradoks, ettersom normkritikk er skeiv teoris egentlige mål og hensikt.

LES: Et spørsmål om (s)kjønn

De som ønsker å se hva en slik virkelighetsoppfatning innebærer, bør se til Sverige. Sverige har gjort skeiv teori til en slags religion, der troen på den totale likhet, og fravær av sannhet og kategorier blir ansett for å være det eneste gyldige.

Den nye loven handler isolert sett om hva vi velger å tro om hvem vi er, men den er egentlig et angrep på all fornuft. For uten faste kategorier er det vanskelig å se for seg hvordan det i det hele tatt er mulig å si noe meningsfylt om våre omgivelser.

Og det gjelder selv om vi formelt sett beholder kategoriene mann og kvinne, for begrepene blir tømt for alt innhold. De blir bare ord, ikke sannheter. Dette er fullstendig destruktivt, for det å tenke handler om å sette ting i forbindelse med hverandre.

Den svenske teologen Olof Edsinger kom ganske nylig med rapporten «När minoriteten tar majoriteten som gisslan». Der tar han for seg den normkritiske pedagogikken som er i ferd med å ta over svensk skole. Han skriver at kjernen i denne pedagogikken er skeiv teori, og at den består i å stille spørsmål ved alle normer som deler menneskeheten inn i kategorier som majoritet og minoritet, normalt og unormalt, mann og kvinne.

Interessant nok leder troen på denne teorien til at det er økende skepsis til begrepet toleranse, ettersom toleranse forutsetter at det faktisk finnes forskjeller mellom mennesker. I stedet for toleranse strever man etter å gjøre alle ting likeverdige. For toleranse forandrer ikke på de normene som marginaliserer og utestenger mennesker, mener man.

LES OGSÅ: Skift kjønn med egenerklæring

Alle fenomener som berører identitet og seksualitet skal derfor behandles som likeverdige, og i møte med barn skal man ikke forutsette noe som helst. Som professorene Lena Martinsson og Eva Reimers skriver:

«Hade det exempelvis inte funnits en heterosexuell norm som upprepas och imiteras i allt från hur barn uppfostras, til romaner och arbetsorgansisationer, hade det inte heller funnits homofobi.»

Det er altså utviklingen av normer i seg selv som er problemet. Normer skaper et «utenforskap» som ikke tåles. Snarere enn å kjempe for å likestille homo- med heteroseksualitet, oppfordrer skeiv teori oss til å tenke utenom inndelingene.

Teorien har til hensikt å gi oss redskaper til å stille spørsmål ved samfunnets vedtatte sannheter, det være seg alt fra kjønn, legning og all annen form for normalitet. Å holde noe frem som normalt, blir i seg selv utøvelse av makt på en annens bekostning, og det er et overgrep.

Et slikt ideologisk utgangspunkt fører til at det ikke finnes en standardmodell. Et dokument fra den svenske Diskrimineringsombudsmannen er avslørende med tanke på hva avvisningen av kjønn har å si i praksis:

«Tvåkönsnormen innebär tankesättet att det bara existerar två kön och att en persons könsidentitet och könsuttryck bestäms av det biologiska könet. Normen säger även att kvinnor och män har olika egenskaper och är varandras motsatser. Tvåkönsnormen kan leda till att barn får olika förväntningar på sig och styrs in i flick- och pojkroller genom vilka leksaker och aktiviteter de erbjuds och förväntas välja i förskolan.»

Det er denne virkelighetsforståelsen som ligger bak loven om retten til å skifte juridisk kjønn. Et samfunn som mener at sannheten er et resultat av hva du tror på, kan ikke leve med en oppfatning av kjønn som biologisk gitt. Staten må derfor skape en ny virkelighet som vi skal formes i.

I svenske barnehager skal man, ettersom de fleste intuitivt tenker og handler ut fra heteronorm og tokjønnsnormen, forme barna til å tenke annerledes. Barnehagene representerer derfor både et pedagogisk og et kjønnspolitisk prosjekt, og i svenske læreplaner heter det at barnehagen skal motvirke tradisjonelle kjønnsmønster og kjønnsroller, og de lærer at den tradisjonelle spenningen og komplementariteten mellom kjønnene er uten betydning.

De skal hindres i å gjøre det de finner helt naturlig. I skolen skal elevene helst tiltales på en kjønnsnøytral måte. På samme måte skal lærerne omtale foreldrene kjønnsnøytralt, de får ikke lov til å si «mor og far». Dette er aktiv sosial ingeniørkunst av totalitære dimensjoner.

LES MER: Klart Krf-nei til ny lov om kjønnsskifte

Men denne troen på at alt handler om å definere seg selv, legger ikke bare føringer på tenkningen om kjønn og seksualitet, det påvirker all tenkning om mennesket, også på nasjonsnivå. Når sentrale aktører sier at de har sluttet å kategorisere mennesker i kvinner og menn, heterofile, homofile eller bifile og transpersoner, men bare kaller dem mennesker, forstår vi lett at det får innvirkning på synet på nasjonalitet og religion. Toleranse blir et overgrep i seg selv da den fremhever at det finnes forskjeller.

Det er en stille revolusjon vi er vitne til, en revolusjon vi ennå ikke har sett de fulle resultatene av, for indoktrineringen fortsetter med full styrke. Hva få våger å stille spørsmål ved, er hvor langt en slik gudløs sekulær stat kan være villig til å gå for å nå sine ideologiske mål.

Når sannheten benektes, står alle nedbrytende krefter til disposisjon.