ISRAEL: Mediene kan starte med å ta del i den offentlige debatten om sin egen rolle. Alle vet at ensidig informasjon av en befolkning gjør noe med befolkningens syn på den det informeres om. Vi savner forskning knyttet til dette temaet, skriver Erlend Sundar. Bildet er fra Kringkastingsrådets debatt om Israel-dekningen i NRK i 2014.  Foto: Berit Roald, NTB scanpix

Antisemittisme og medienes ansvar

søndag 24. juni 2018

Samfunn

Skal man få bukt med antisemittismen i Norge, slik våre politikere ønsker, må alle ta sin del av ansvaret. Også mediene.

Hver gang en konflikt med Israel blusser opp, blusser også antisemittismen opp. Det finnes ingen kunnskap om medienes rolle i dette. Det burde det gjøres noe med.

I Sverige har de statistikk som viser sammenhengen mellom konflikten i Israel og antisemittisk hatkriminalitet. Antisemittismen øker i perioder med konflikt. Man kan se det samme mønsteret i andre europeiske land hvor denne typen statistikk er forholdsvis godt utviklet.

I Norge er tallmaterialet for dårlig til å finne det samme mønsteret. Imidlertid tror jeg ingen vil bli forundret om også antisemittisk hatkriminalitet her til lands vil følge det samme sporet.

For noen dager siden, altså rett etter den seneste voldseskaleringen i Gaza, uttalte rapperen Kaveh: «Fuckings jøder er så korrupte» på Twitter. Kort tid etter gjentok han omtrent det samme budskapet fra scenen på et familiearrangement i regi av Bydel St. Hanshaugen i Oslo.

To dager på rad under tempelhøyde-opprøret i Jerusalem sist sommer, samlet det seg over 200 palestinaaktivister i Malmø i Sverige. På taktfast arabisk ropte de ut død over jødene.

I kommentarfelt under artikler om Israel kan man jevnt og trutt se hvordan jøder knyttes til griskhet og konspirasjoner, og jødenes behandling av palestinaaraberne sammenliknes med nazistenes behandling av jødene.

Alt sammen kan regnes som antisemittisme. Jøde er også blant de mest brukte skjellsordene i Norge i dag.

Det som overrasker er hvor frimodige de er, de som ytrer seg truende og grovt om jøder. Slik som under demonstrasjonen i Malmø, der 200 palestinaaktivister offentlig ropte død over denne forfulgte folkegruppen.

Hvorfor forstår de ikke at dette er langt over streken? Hvor er vaksinen som burde stoppet dem?

I den offentlige debatten ser vi ofte at debattanter ønsker å skape et skille mellom jødene og Israel. Spørsmålet er hvor hensiktsmessig det er å skape dette skillet. For uansett hvilken mening du har om Midtøsten-konflikten, skal du ikke utsettes for verken vold, trusler, hatkriminalitet eller antisemittisme.

I stedet for denne defensive måten å arbeide mot antisemittisme på, burde det blant annet forskes på hvordan norske medier presenterer Midtøsten-konflikten.

I august 2017 gjorde Internasjonale Kristne Ambassade i Jerusalem (ICEJ) en gjennomgang av hvordan norske medier dekket terrorisme i Israel kontra hvordan de dekker det i Europa. Vi så blant annet på terrorangrep med bruk av kjøretøy i perioden 2014-2017. Det vi fant uroer oss: Norske medier brukte systematisk ordet terror om situasjoner i Europa, mens de brukte andre ord om identiske situasjoner i Israel. Hva skaper dette ordvalget hos leser?

Når Norges største nyhetsbyrå, NTB, dekker eskalering av konflikter der Israel er involvert, skjer det som oftest med en artikkel der Israels gjengjeldelse først nevnes i artikkelen. Eksemplifisert: «Israel bombet i Gaza – tre døde».

Lenger ned i artikkelen får leser gjerne vite at Israel først ble angrepet med raketter. Kronologien er langt fra redelig. Men NTB og andre nyhetsmedier tar ikke del i den offentlige debatten om temaet, på tross av at mange kritiserer nettopp denne måten å dekke på.

I Midtøsten-diskusjoner i kommentarfeltene, er det ikke sjeldent argumentet om at Israel er landet som desidert oftest blir fordømt i FN, blir brukt. Uten kontekst kan det se ut som om Israel er verdens verste på alt fra kvinners rettigheter til andre menneskerettigheter.

Men det er ikke mye graving som skal til før man ser at dette ikke henger på greip. Landet er et liberalt demokrati, med svært god pressefrihet sammenliknet med et stort antall land i verden. I tillegg er FN en politisk arena for land som misliker Israel, og dermed fremmer den ene resolusjonen mot landet etter den andre.

Problemet er at det er sjeldent norske medier, med unntak av noen få artikler i VG og TV2, forklarer dette. Om ikke egne undersøkelser gjøres, blir leser sittende igjen med en demonisk opplevelse av staten Israel.

Det samme kan også sies i saker om det som ofte blir omtalt som muren, som i liten grad er en mur, men et grensegjerde/sikkerhetsbarriere. Etter at sikkerhetsbarrieren ble bygget i kjølevannet av den andre intifadaen, gikk antallet bombe- og selvmordsangrep i Israel ned med nærmere hundre prosent.

Tiden før sikkerhetsbarrieren var helt uutholdelig for både israelske myndigheter og sivilbefolkning. De var nødt til å gjøre noe for å beskytte seg selv. Problemet er at dette heller ikke kommer særlig godt frem i norske medier. Sikkerhetsbarrieren blir stort sett beskrevet ensidig som noe undertrykkende.

Mange palestinaarabiske barn er i dag i frontlinjen i kampen mot Israel. De angriper sivile israelere med kniv, og de kaster stein og brannbomber. Vår gjennomgang viser at ingen norske nyhetsmedier ansvarliggjør foreldrene til disse barna eller samfunnet de er en del av.

De stiller ikke spørsmål. Men når Israel arresterer disse, dukker det opp saker. Dette er noen eksempler på hva vi har funnet i norske medier i de senere år. Det finnes mange flere enkelttilfeller.

Skal man få bukt med antisemittismen i Norge, slik våre politikere ønsker, må alle ta sin del av ansvaret. Også mediene.

De kan starte med å ta del i den offentlige debatten om sin egen rolle. Alle vet at ensidig informasjon av en befolkning gjør noe med befolkningens syn på den det informeres om. Vi savner forskning knyttet til dette temaet.

Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa (OSSE) har tidligere utrykt bekymring for at antiisraelske holdninger i Norge kan utvikle seg til en form for antisemittisme. Det er på tide at mediene ser på om de kan ha en rolle i dette.