Allah og Kristus likestilt i det nye Norge

Kongen uttalte i en tale nylig at nordmenn tror på Gud, Allah og ingenting. Det foregår en stille revolusjon der den kristne troen byttes ut.

I Norge har det skjedd det jeg vil kalle for en stille revolusjon. Det inntrådte på 70- og 80-tallet. Det var tiår med abortlov, likestilling, samboerskap og homofili. En revolusjon innebærer at bestående verdier erstattes med helt nye verdier. Tilværelsen snues på en måte på hode. Det som før var galt blir nå rett, og det som før var rett blir nå galt.

Men den norske revolusjonen kan ikke sammenliknes med den franske revolusjonen eller oktoberrevolusjonen i Russland. I begge disse tilfellene var det folket som gjorde opprør mot det bestående. I det norske tilfelle var det omvendt. Det var landets elite, landets meningsbærere, som media, akademia, regjering og politikere som trådte helt nye verdier ned over hodene på det norske folk. Folket ble aldri spurt. De nye verdiene ble markedsført som noe selvfølgelig, en åpenbaring som sto over enhver diskusjon. Det skulle bare være sånn - punktum.

Det Norge vi kjente fra 50- og 60-tallet forsvinner ut i løpet av de påfølgende tiår. Vi får nye verdier som erstatter de gamle. Og hva er det så som forsvinner, og hva er det nye som kommer inn?

Det som forsvinner er vår nasjonale kultur, nasjonale verdier og vårt nasjonale tenkesett. Alt som kan knyttes til det særnorske, herunder kristendommen, fases ut.

Inn kommer multikulturen, internasjonalisering og et globalt tenkesett. Menneskerettighetene blir samfunnets nye ledesnor. Eller som professor Terje Tvedt sier, menneskerettighetene blir det sekulære samfunns nye religion. Menneskerettighetene var noe alle måtte gi sin tilslutning til for å handle riktig og moralsk. I denne kulturomveltningen blir likestilling og homofili de nye flaggsakene. Kristendommen blir forvist til skammekroken.

I Bondevik-regjeringens stortingsmelding nr. 49 (2003-04) vedgår regjeringen at kristendommens stilling i samfunnet var gått tapt. Stortingsmeldingen ble lagt frem i kjølvannet av den såkalte verdikommisjonen nedsatt av statsminister Bondevik i 1998. Bondevik ønsket opprinnelig at kommisjonen skulle bekrefte kristne verdier som landets fellesverdier. Men dette skjedde på et tidspunkt hvor staten allerede hadde akseptert multikultur og menneskerettigheter som nye fellesverdier. Dette utelukket kristne verdier og kommisjonen endte med total forlis.

Terje Tvedt skriver i en kommentar at på samme måte som Stiklestad betegnet kristendommens seier i Norge, symboliserer Bondeviks verdikommisjon kristendommens nederlag som samfunnets verdigrunnlag.

Men det norske var blitt forsøkt utradert flere tiår tidligere. I Odvar Nordlis Stortingsmelding nr. 74 (1979-80) blir det norske folk omtalt som en majoritetsbefolkning - ikke som nordmenn. Dette var en ny terminologi som skulle understreke at vi nå levde i et multikulturelt samfunn. I 1995 kom Gro Harlem Brundtland med en utredning (NOU) der den norske kulturen ble fullstendig avskrevet. Vekten skulle nå legges på innvandrernes kultur. I hele utredningen på 207 sider ble norske verdier ikke nevnt en eneste gang.

Året etter sa daværende kulturminister Turid Birkeland at hun overhode ikke trodde det var viktig å verne om det norske.

Det er dette jeg vil kalle for den stille revolusjon. Menneskerettighetene blir opphøyd til et nasjonalt dogme til erstatning for kristendommen. Det flerkulturelle samfunn kommer til erstatning for nasjonale verdier. Bak dette ligger troen på at menneskeheten bæres oppe av universelle verdier. Det vil si at våre politikere mener at det finnes felles verdier i alle religioner og kulturer og det er dette samfunnet nå skal bygge på. Å satse på en spesifikk religion eller en spesifikk kultur blir sett på som dysfunksjonelt - for ikke å si bakstreversk. Vi er nå alle del av det store universelle fellesskap.

Men det var ingen som spurte om du og jeg var enig i dette. Vi ble bare stilt overfor et fait accompli.

Det nye Norge som nå stiger frem ble glimrende illustrert av kong Haralds tale i slottsparken 1. september 2016. Vi sakser: «Det er ikke alltid så lett å si hvor vi er fra, hvilken nasjonalitet vi tilhører. Det vi kaller hjem, er der hjertet vårt er - og det kan ikke alltid plasseres innenfor landegrenser.» Dette er en hyllest til multikulturen.

«Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.» Dette er en hyllest til normløshet.

«Nordmenn tror på Gud, Allah og Ingenting.» Hva vi som folk tror på, betyr ikke lenger noe. Alt er like bra.

De som trodde at kongen skulle tale om norske verdier, norsk kultur, og norske tradisjoner, tok altså grundig feil. I stedet gir han tilkjenne et radikalt brudd med fortiden. Nordmenn har ikke lenger enerett på sitt eget land. Nå kan alle med like stor rett kreve landet som sitt. Kristendommen avfeies med at Allah er like bra som Kristus.

Kongen taler på vegne av det offisielle Norge. Han slår fast at noe uavvendelig har skjedd. Det nye Norge har steget frem fundert på unikultur og troen på verdensomspennende felles verdier. Borte er både nasjonen og kristendommen. Kongens tale ble lovprist av en samstemt norsk presse.

Det nye Norge er et dårlig varsel for oss som har en personlig kristen tro. Vi er i beste fall å forstå som museumsgjenstander. På litt sikt er det all grunn til å tro at kristne verdier vil bli forstått som sand i maskineriet. Det er trolig med rette. Kristne verdier lar seg ikke forene med normløshet, eller med andre religioner som islam, ei heller med nasjonalstatens oppløsning. Vi er altså ikke på parti med den nye verdensanskuelse. Det vil nok bli følbart. Vi nordmenn er vant med å marsjere i takt og mene det samme. En radikal motpol basert på kristen tro, vil ikke bli akseptert.