Alkohol sender fleire på sjukehus

Kva gjer vi med det?

Klarer vi å redusere rusmiddel­bruken i Norge, vil vi også få frigjort kapasitet på våre behandlingsinstitusjonar, der alkoholrelaterte skadar utgjer ein altfor stor del av alle innleggingar.

I ­løpet av dei tolv siste åra har antal sjukehusinnleggingar på grunn av alkohol auka med nesten 80 prosent. Bør ikkje ei slik utvikling få ein til å tenkje ut over eiga såkalla «nyting», og få oss til å vere meir solidariske med dei som difor må vente lenger i sjukehuskø for andre plager?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg avDagen.

Likevel opplever vi eit ramaskrik i ulike media frå alkoholbrukarar, kvar gong nokon kjem med forslag om å avgrense tilgangen eller auke prisen.

Sjølv om slike tiltak viser seg å ha effekt, så blir skremslene frå brukarane om auka smugling, auka taxfree- og svenskehandel så sterk, at myndigheitene oftast vel å «bøye av».

Ja, dei vel jamvel å auke tilgangen og produktmengda, ved mellom anna å legge til rette for fleire pol i distrikta og fleire lokale alkohol­produsentar. Dette trass i at vi veit at auka tilgang gir auka forbruk. Forstå det den som kan …!

Det virkar som om i restriktiv alkoholpolitikk er noko som dei fleste politiske parti unngår å «fronte», av frykt for å miste stemmer ved val. Bør ikkje parti­medlemene lage sine helse­program ut frå forsking og ny kunnskap om bruk av rusmiddel i samfunnet, og ikkje berre la frykt for å miste veljarar styre real­politikken?

Redsla for å gjennomføre såkalla upopulære endringar på nettopp dette feltet er i dag så stor, at det over tid vil vere øydeleggande for samfunnet. Politikarane klarer å einast om å redusere røyking og klimaforureining ut frå forsking og ny kunnskap, men noko tilsvarande om alkoholbruken, klarer dei altså ikkje.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dette viser berre kva for makt «kong alkohol» har i samfunnet i dag, og kor vanskeleg det vil bli å ta tak i drikkekulturen i åra som kjem. Men, dersom politikarane ikkje tar tak i dette nå, medan problemet framleis er handterbart, så vil dei kunne oppleve å måtte gå mykje meir dramatisk til verks i framtida.

Samfunnet har ikkje uavgrensa økonomiske midlar å setje inn, og sjukehusa rundt om i landet får stadig strammare budsjett.

Med slike framtidsutsikter, har ein kvar borgar plikt til å vere med på å minske «sjølvpålagde» alkoholrelaterte helseplager, slik at samfunnet kan bruke sine avgrensa ressursar på alle dei som treng hjelp av andre grunnar.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg avDagen.

Når vi for eksempel veit at ein av tre sjukehussenger er opptatt av pasientar med alkoholrelaterte plager, så meiner vi at det er usolidarisk å ikkje gjere noko med det.

Tenk på kor mange «uskuldige» som blir ståande mykje lenger i sjukehuskø, og med det blir utsett for unødvendige lidingar som ei følgje av dette!

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Stort sett alle er i dag einige om at kampen mot bruk av tobakk har vore vellukka, og i åra som kjem vil neste kamp måtte rettast mot alkoholkulturen, som ei følgje av at skadeverknadene både samfunnsmessig og menneskeleg blir meir og meir tydelege.

I tillegg kjem dei økonomiske kostnadene av nordmenn sin alkoholbruk. Desse er estimert til 22 milliardar kroner. Då er kostnader for helse- og sosialvesenet, for arbeidslivet, tap i form av ulukker samt kriminalitet, inkludert.

Dei faktiske kostnadene knytt til alkoholbruk er altså betydelege. Og, alle følgjer kan dessutan ikkje målast i kroner. Folk opplever smerte, liding, sorg og tap av livskvalitet, noko som ikkje er tatt med i kostnadsrekneskapen.

Det rammar både personar med rusproblem, familie, vener og kollegaer.

Bør ikkje dette vere noko til etter­tanke?

Bør ikkje partimedlemene lage sine helseprogram ut frå forsking og ny kunnskap om bruk av rusmiddel i samfunnet, og ikkje berre la frykt for å miste veljarar styre realpolitikken?