Unge som lengter etter voksne

Jeg snakker gjerne varmt om kristen forkynnelse. Med Torbjørg Oline Nylis bok i bakhodet vil jeg likevel si at relasjoner noen ganger er viktigere enn forkynnelse.

Rundt omkring i norske menigheter og forsamlinger finnes det tusenvis av voksne mennesker med uvurderlig kompetanse. Dessverre finnes det altfor mange historier om unge mennesker som opplever at denne kompetansen ikke er tilgjengelig for dem. Det handler ikke om studiepoeng eller lønnstrinn. Det handler om levd liv. Om erfaringer fra disippellivet. Om å relatere til Gud og mennesker i livets ulike faser.

Voksenlengsel

For Dagens lesere er Torbjørg Oline Nyli antakelig mest kjent som andaktsskribent i lørdagsavisen. Til daglig arbeider hun som pastor i Fevik Misjonskirke. I forbindelse med masterstudiene på Ansgar Teologiske Høgskole skrev hun om unges lengsel etter voksne. Tygg litt på den. Masteroppgaven danner grunnlaget for boken «Etterlysning: Åndelige foreldre». Det er en bok jeg har lest med stor interesse, og med en del smerte. Nyli og jeg er like gamle, og flere av de observasjonene hun gjør kan jeg selv kjenne igjen.

Ikke til bry

Mot slutten av boken viser hun til en av ungdommene hun snakket med i forbindelse med studiene, og beskriver inntrykket slik: «Fortsatt sitter ropet hennes i meg, og ropet fra så mange av de unge jeg har pratet med om dette. Det er en sår etterlysning fra en generasjon som ikke ønsker å være til bry, men som lurer på om de egentlig er ønsket.»

Som en mor

Selv opplevde hun som nokså nyansatt 25-åring ved Filadelfiakirkens bibelskole i Oslo at hun, som ugift og uten egne barn, ble opplevd som en mor for noen av elevene. Hun skriver åpent både om hvordan ulike mennesker gjennom livet har vært særlig viktige for henne selv, og forteller ikke minst om mer og mindre kjente kristne som har investert særlig i å disippelgjøre unge mennesker. Et av disse parene er Anne Kristin og Steve Bruns, kjent fra IMI-kirken og fra lokalpolitikken i Stavanger. De har lagt mye ressurser ned i å ha et åpent hjem hvor mange mennesker har fått dele liv med noen som har levd noen år lengre enn dem selv.

Mer enn monologer

Det kristne fellesskapet handler om mer enn rett teologi. Og kristen forkynnelse handler ikke bare om monologer. Disppelgjøring skjer ikke bare fra talerstolen – det skjer ikke engang først og fremst fra talerstolen. Det er med livene våre vi kan vitne om Jesus Kristus slik at flere ønsker å bli kjent med ham. På samme måten er det med livene våre vi kan vitne om at vi egentlig har nok med oss selv. En av de mest presise og samtidig utfordrende betraktningene Nyli kommer med i boken er denne: «Vi har ikke råd til å miste en hel generasjon fordi fedrene og mødrene ikke har latt dem få kjenne Herren! Vi kan klage over avkristningen av Norge, en grunnskole uten kristendomsopplæring og et stadig mer sekularisert samfunn. Men det er ikke samfunnets ansvar å oppdra våre barn og unge i troen på Jesus. Det ervårt ansvar som kristne, vi som kjenner Jesus.»

Hytteliv

Det kan være fristende å benytte anledningen til å fordele skyld. Man kan skylde på stivbeinte eldre som avviser ungdommer hvis de ikke vil innrette seg etter etablerte kulturelle mønstre. Man kan snakke om de mange i min foreldregenerasjon som nektet å bli del av den kulturen foreldrene deres eller de kristne miljøene deres ville ha dem inn i. Man kan snakke om hvordan materialismen brer om seg, om hvordan hytteliv og ferieturer fremstår mer tiltrekkende enn trofast deltakelse i menighetens ungdomsarbeid. Og vi kan også snakke om unge mennesker som har i overkant store forventninger til hvordan middelaldrende og eldre skal henge med i en kulturell utvikling som har skutt voldsom fart de senere årene.

Medvandrere

Men poenget i Nylis velskrevne bok er ikke å spre anklager eller dårlig samvittighet. Snarere er det å formidle et oppriktig og dyptfølt ønske fra unge mennesker om å ha noen å leve sammen med. Det er ikke først og fremst en etterlysning etter store mengder sjelesørgere. Men det er en etterlysning etter medvandrere. Etter hverdagsmennesker som kan lytte og hjelpe. Det er her de mange tusen menneskene rundt i våre kristne fellesskap besitter en kompetanse som faktisk er etterspurt. Kanskje krever det noen initiativ som kan være litt vanskelige. Kanskje blir det litt stotrende i starten. Kanskje, eller ganske sikkert, kommer det noen tilbakeslag.

Ordentlige

På mange måter er utgangspunktet nå bedre enn på lenge. «Ungdomsopprøret» i våre dager ser ut til å bli synlig ved at ungdommer er mer ordentlige enn foreldrene var. Nyli forteller at hun har snakket med ungdommer som faktisk ønsker seg flere samtaler med folk som har grått hår. Men de vet kanskje ikke helt hvor de skal begynne.

Da vi intervjuet henne om boken i fjor, satte Nyli bokens anliggende i perspektiv med denne uttalelsen:

– Jeg lurer på om det å ha noen å snakke med i de vanskelige årene ville bevart de unge hos Jesus, at livserfaring hadde gjort mye for de som skal ta store valg.

Det sier ganske mye om behovet for åndelige foreldre. Det handler i bunn og grunn om å bli bevart hos Jesus i møte med livets utfordringer. Ingen ting kan være viktigere.